Full utblåsning fra Serena Maneesh

(Kristiansand/PULS): Serena Maneesh har fått en håndfull flotte anmeldelser for sin selvtitulerte langspillerdebut som ble sluppet tidligere denne uka. I går var de gjester på sesongens andre TrashPop-arrangement på Charlies Bar i Kristiansand.


Serena Maneesh / /


Det er umulig å ikke la tankene fly tilbake til Velvet Underground, med den fargerike Emil Nikolaisen, hans Nico-aktige lillesøster Hilma på bass og vokal, og en støyende fiolin. Den ellers meget svevende atmosfæren som omgir Serena Maneeshs musikalske støylandskap, virker influert fra velklingende navn som My Bloody Valentine og Sonic Youth.

Konserten på Charlies åpner med en lang seanse som normalt kalles soundcheck, men her var det en del av showet - tror jeg. Lyden bygde seg gradvis opp, fram til alle sa seg fornøyd med sine respektive instrumenter, og bandet dykket inn i åpningslåta fra den nye skiva; "Drain Cosmetics". De påfølgende 50 minuttene var en salig blanding av støyrock, spacerock, feedback og fløyelsmyke garagerockperler.

Til tider låter det utsøkt; andre ganger bare masete. Heldigvis er det mest av det førstnevnte, og med en mildt sagt høytflyvende og spillekåt Emil Nikolaisen i spissen, er Serena Maneesh et relativt fascinerende og eksotisk skue.

Til tross for at gruppa har eksistert i over fem år, har de bare gjort et fåtall konserter tidligere. Foreløpig har du sjans til å oppleve bandet på følgende steder den nærmeste måneden:

1. september - Cementen, Stavanger
3. september - Kvarteret, Bergen
10.september - Samfundet, Trondheim
24.september - Blå, Oslo


Del på Facebook | Del på Bluesky

120 uforglemmelige minutter

(04.02.07) (Oslo/PULS): Elektronisk, liksom? Vel har de tidvis tre keyboardister i sving, og gudene skal vite at det er mange duppeditter som spiller på lag. Men 120 Days låter per i dag gitar, gitar og gitar – vevd inn i et sound som føles altomfattende. Kaskader av lyd. Dette er den beste konserten jeg har vært på siden Miles Davis i Molde. De som kjenner meg, skjønner at da – da er det alvor.


Serena Maneesh: Støy med stil

(23.02.06) (Kristiansand/PULS): Under Alarmprisutdelingen i januar ble Serena Maneesh vinnerne av den nyetablerte Turnèprisen. Det innebærer at de får tilbud om preproduksjon og ti dager studiotid i Rikskonsertenes studio, og at de nå får muligheten til å vise seg fram på en større norgesturnè. I går stoppet støyrockerne i Kristiansand. Det ble en uvanlig kort og intens seanse.


Serena Maneesh: Serena Maneesh

(06.09.05) Serena Maneesh serverer støy med stil. Det etterlengtede debutalbumet kan virke stillestående, monotont og bråkete ved første gjennomhøring, men blar man litt lengre inn i musikken, finner man en del snadder for øregangene. Likevel tar støyen overhånd på en god del av materialet, og skiva er totalt sett ikke så fantastisk som mange skal ha det til.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.