Ihsahn - Pharos

På EP´er hender det ofte at etablerte artister gir ut noe helt annet enn det som er forventet, og resultatet er ofte fantastisk kult og annerledes. Ihsahn er en av grunnleggerne av black metal, og har gjort nettopp det: laget noe absolutt helt annet enn det som var forventet, men en stor og interessant utgivelse er det dessverre ikke.


Når det gjelder musikk som håndtverk er Tveitan svært dyktig og allsidig. Han har med Emperor og under sitt eget artistnavn Ihsahn utgitt mesterverk på mesterverk, samarbeidet og medvirket på utallige utgivelser med blant annet Ulver, Sigurd Wongraven, Jørgen Munkeby og Knut Buen for å nevne noen. Han gjør det rett og slett jævlig bra. Så kommer denne utgivelsen «Pharos». 5 låter, hvor av 2 spor er cover-låter. Det ble annonsert at Pharos skulle bli roligere … men dette er litt kjedelig.

Epen er et motsvar til Telemark (også en EP) som ble utgitt tidligere i år, hvor black metallen er langt framme, det synges på norsk, og også her er det 2 coverlåter. Men på Pharos er det mye som er gjort helt annerledes: Alt er dempet: gitarene og tempoet er svært kraftig redusert, og det fandenivoldske uttrykket er ikke-eksisterende. Ihsahn kjører med forsiktig clean-vokal på alle låter! Det er nesten sånn at man må klype seg i armen. Hvorfor har han gjort det? For meg blir dette litt for mye Opeth og Mikael Åkerfeldt i monitor.

Utgivelsens beste spor er tittelsporet Pharos, hvor arrangement, melodi og produksjon klinker bedre enn de 2 første. Det har blant annet partier som veksler mellom harmoni og disharmoni i vokalarrangementet, og viser at Tveitan virkelig har teft og talent langt ut over metalsjangeren som ofte (med respekt å melde) ikke krever så mye av sine musikere. Men: jeg venter hele tiden på at musikken skal få lov til å slippe seg løs og eksplodere. Det skjer ikke, og det hele ender uforløst, mer likt pop-musikk enn hva jeg vanligvis forbinder Tveitan sin musikk med.

Ep-en avsluttes med 2 coverlåter: Roads (Portishead) og Manhattan Skyline (A-ha). Når artister lager coverlåter tar de ofte og legger til sine egne uttrykksformer, men her er det så likt at jeg strever mer med å høre hva som er ulikt coveren sammenliknet med originalen. På versjonen Ihsahn har gjort av Manhattan Skyline er det hans svigerbror, Einar Solberg (også kjent fra bandet Leprous) som gjør vokalen, men det er likevel farlig likt A-ha. Den varer også like lenge og går i samme toneart, så jeg spør meg selv: hva er da poenget?? En ren homage muligens?

Alt i alt synes jeg dette var en ganske så unødvendig utgivelse. Forhåpentligvis var dette noe Tveitan planla å utgi med et skeivt glis, for så å komme nådeløst tilbake senere med ei heidundrandes fest av ei plate.

Jeg håper det.


Del på Facebook | Del på Bluesky

De er nærmest ubeskrivelig flinke, Knut Buen & Sigmund Groven

(07.04.23) Langfredag – den stilleste dagen i hele året. Da anbefaler jeg Knut Buen og Sigmund Groven.


The Sound of Telemark

(19.10.20) Sigmund Groven, Knut Buen og Anne Gravir Klykken har slått sine instrumenter og stemme sammen – og lagt sine tanker, ideer og spill ut til oss.


Hardingrock: Grimen

(22.06.07) De tre musikerene Ihsahn (Vegard Tveitan), Starofash (Heidi Solberg Tveitan) og Grimen (Knut Buen), har gått sammen for å skape et av de mest atmosfæriske og spennende prosjektene på lang tid. Black metal møter folkemusikk og elektronika, som sammen skaper et harmonisk og interessant lydbilde.


Thou Shalt Suffer: In The Woods Of Belial

(20.04.04) Denne re-utgivelsen fra Thou Shalt Suffer inneholder låter fra bandets første demo fra 1991, samt spor fra EPen ”Open The Mysteries Of Your Creations” som ble utgitt samme år. Det første opplaget kom ut i 1997, og cd`en er nå sluppet på nytt av Nocturnal Art med ny coverart.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.