Ihsahn - Pharos
På EP´er hender det ofte at etablerte artister gir ut noe helt annet enn det som er forventet, og resultatet er ofte fantastisk kult og annerledes. Ihsahn er en av grunnleggerne av black metal, og har gjort nettopp det: laget noe absolutt helt annet enn det som var forventet, men en stor og interessant utgivelse er det dessverre ikke.
Når det gjelder musikk som håndtverk er Tveitan svært dyktig og allsidig. Han har med Emperor og under sitt eget artistnavn Ihsahn utgitt mesterverk på mesterverk, samarbeidet og medvirket på utallige utgivelser med blant annet Ulver, Sigurd Wongraven, Jørgen Munkeby og Knut Buen for å nevne noen. Han gjør det rett og slett jævlig bra. Så kommer denne utgivelsen «Pharos». 5 låter, hvor av 2 spor er cover-låter. Det ble annonsert at Pharos skulle bli roligere … men dette er litt kjedelig.
Epen er et motsvar til Telemark (også en EP) som ble utgitt tidligere i år, hvor black metallen er langt framme, det synges på norsk, og også her er det 2 coverlåter. Men på Pharos er det mye som er gjort helt annerledes: Alt er dempet: gitarene og tempoet er svært kraftig redusert, og det fandenivoldske uttrykket er ikke-eksisterende. Ihsahn kjører med forsiktig clean-vokal på alle låter! Det er nesten sånn at man må klype seg i armen. Hvorfor har han gjort det? For meg blir dette litt for mye Opeth og Mikael Åkerfeldt i monitor.
Utgivelsens beste spor er tittelsporet Pharos, hvor arrangement, melodi og produksjon klinker bedre enn de 2 første. Det har blant annet partier som veksler mellom harmoni og disharmoni i vokalarrangementet, og viser at Tveitan virkelig har teft og talent langt ut over metalsjangeren som ofte (med respekt å melde) ikke krever så mye av sine musikere. Men: jeg venter hele tiden på at musikken skal få lov til å slippe seg løs og eksplodere. Det skjer ikke, og det hele ender uforløst, mer likt pop-musikk enn hva jeg vanligvis forbinder Tveitan sin musikk med.
Ep-en avsluttes med 2 coverlåter: Roads (Portishead) og Manhattan Skyline (A-ha). Når artister lager coverlåter tar de ofte og legger til sine egne uttrykksformer, men her er det så likt at jeg strever mer med å høre hva som er ulikt coveren sammenliknet med originalen. På versjonen Ihsahn har gjort av Manhattan Skyline er det hans svigerbror, Einar Solberg (også kjent fra bandet Leprous) som gjør vokalen, men det er likevel farlig likt A-ha. Den varer også like lenge og går i samme toneart, så jeg spør meg selv: hva er da poenget?? En ren homage muligens?
Alt i alt synes jeg dette var en ganske så unødvendig utgivelse. Forhåpentligvis var dette noe Tveitan planla å utgi med et skeivt glis, for så å komme nådeløst tilbake senere med ei heidundrandes fest av ei plate.
Jeg håper det.
Del på Facebook | Del på Bluesky