The Sound of Telemark
Sigmund Groven, Knut Buen og Anne Gravir Klykken har slått sine instrumenter og stemme sammen – og lagt sine tanker, ideer og spill ut til oss.
Det skal vi være svært glade for mens vi sitter og lytter til en del av Telemarks musikkultur, spilt og sunget av musikere som har et langt liv og erfaring bak seg.
Det er ikke første eller tolvte gangen jeg er i kontakt med Norges musikk; mine oldefedre og flere slektninger var nordtrønderske komponister og spelemenn.
Grovens løsslupne arrangement av «Bruremarsjen fra Seljord» bringer tiden tilbake til filmen «Trysil Knut». Jeg pleide å synge marsjen hver gang det gikk litt bratt i bakkene, den reddet meg og skiene mer enn en gang!
Det går mange tanker gjennom hode og kropp i tiden mellom spor 1 og 16 på platen, og like mange spørsmål dukker opp. Er det virkelig bare tre mennesker foran mikrofonene, eller har de lagt på litt ekstra som krydder? Hva med jenta som synger, hun er telemarking får vi vite, og hun har tydeligvis forstått både timing, stemmemodulasjon, rytmikk og litt spesielle skalaforekomster - og sangprestasjonene gjør platen fullverdig.
Jeg får vite at to små obligatstemmer er lagt til, ellers er alt nøyaktig som det ble spilt «live».
Knut Buen lar ikke fiolinene dominere, de kommer til syne med sine mørke og dype, men samtidig myke og litt hemmelige toner som gjør det lett for Grovens små improvisasjoner i blant. Og hvordan klarer han å få en regnbueklang av farger ut av det vesle hornet? Vel, han gjør nå det en gang - for fele og harmonika er ikke en kombinasjon hvem som helst ville satset på. Men her oppstår det en symbiose så sterk at jeg noen ganger spoler tilbake for å ha hørt riktig!
Jeg måtte lytte noen ganger på «Oskeladden» og gikk til slutt bort til pianoet for å prøve å spille den, men det ble fullstendig mislykket. Det fantes ikke spor av autentisitet i spillet mitt mens musikken på platen viser ektheten i telemarkmusikken. Den er uanstrengt, vakker og spennende.
Groven har selv tatt hånd om produksjonen. Han lar stemme og instrumenter klinge fullt, uten å skjønnmale noe som helst. Det gjør det lettere å oppfatte detaljer i et samspill hvor rusk og tilfeldigheter er borte, og som gir musikken Telemarkens luft under vingene.
De må ha vært gode venner de tre, venner til å tenke likt i spill - og også utførelse!
Ord på et ark kan ikke si så mye, det må lyttes, PULS legges vekk og la stillheten senke den roen som skal til for å nyte et lite praktverk av Telemarksmusikk.
Et lite råd: Ikke hør alt på en gang, da går dere vill i skogen, men treffer neppe Huldra …
Del på Facebook | Del på Bluesky