En samtale med Jimmy Smith, januar 1987
- Hallo, det er Bent Patey. Er det mulig å få snakke med Jimmy Smith?
- Well, jeg tror han er litt opptatt, men et øyeblikk …
- Jimmy!
- Hello, my name is Bent Patey. I'm doing interviews for the Norwegian music press and bla, bla, bla ...
- Oh, I'm so damned tired of all those questions. The music journalists keep asking the same boring shit about when did you do this and when did you do that. They are all fuckin' the same!
- Yes, I guess so, but I'm a musician. I met you at Duke Ellingtons anniversary party at UCLA, 5 years ago, and ...
- Oh, Yea, I remember you, Burt.
- What?
- Burt Patty, right?
- No, Bent Patey.
- Yeah, that's it. I remember. Why don't you call back tomorrow morning to set up a date? See, Burt, I'm watching a movie right now.
-OK. Thanks.
Jahvelja. Såpass ja, tenkte jeg, og begynte å stryke de fleste av spørsmålene jeg hadde satt opp for et intervju med den ubestridte jazzorgelkongen gjennom tidene.
Jeg erindret Jimmy Smith som en humoristisk, utadvendt og karismatisk person fra UCLA-partyet for 5 år siden. At han husket meg, må sannsynligvis bero på en misforståelse, da vi i høyden vekslet ti ord den gangen. Nå var det imidlertid mye som tydet på at spørsmål av typen "Vatt iss Djæss?" ikke ville falle i nevneverdig god jord. Derfor var det vel kanskje en idé å velge spørsmålene litt med omhu. I alle fall ikke drive og mase om facts som man kan plukke fra et hvilket som helst leksikon. Ja, de kan jeg jo forsåvidt ta med en gang:
SMITH, JAMES OSCAR
Smith, James Oscar (Jimmy), orgel. Født i Pennsylvania i 1925. Første plateutgivelse i 1956. Etter hvert kjent som den mest innflytelsesrike jazzorganist i verden.
De fleste forbinder Smith med rhythm & blues, men han har også gjort mye annet. F.eks. følgende LP'er: "Dynamic Duo" med Wes Montgomery, "Portuguese Soul", backet av Thad Jones/Mel Lewis-storbandet, samt en LP med bare ballader. Foruten en haug med solo-plater, har han gjort flere filmer, og for øvrig hatt grupper med bl.a. Clark Terry, Art Farmer og Kenny Burell. (I nyere tid har han bl.a. spilt på Michael Jacksons "BAD"-album).
Jimmy dannet sitt eget plateselskap "Mojo Records" i 1974, og giftet seg samme året med sin manager, Lola Ward. Det var for øvrig hennes hyggelige stemme som svarte da jeg ringte. Også dagen etter.
- Hallo, det er Bent Patey. Er det mulig å få snakke med Jimmy Smith?
- Å, hallo igjen, Bent. Du, vet du hva? Jimmy dro på fisketur i dag morges, så du får nok prøve igjen senere. Du skjønner, han har nettopp kjøpt seg ny båt.
- Sier'u det, ja. Nettopp, ja. Hva om jeg ringer igjen i kveld?
- Well, når Jimmy drar på fisketur, pleier han ikke komme hjem før langt på natt.
- Nettopp ja. Akkurat ja. Jeg skjønner. Da ringer jeg igjen i morgen, da. Farvel, ja.
Neste dag:
- Hallo, det er Bent Patey. Er det mulig å få snakke med Jimmy Smith?
- Ja, nå er han her. Et øyeblikk.
- Jimmy!
- Ja, hei igjen. Det var jeg som ringte deg angående …
- Yea, how are you doing, Burt?
- Pretty good. Could we set up a date?
- Well ... Eh ... What the hell do you actually want me to say? See, jazz is dead, man. Jazz is fuckin' dead, you know.
- So, that is what you think. Jazz is dead. Hm …
- I never said that!!!
- I beg your pardon … ?
- I never said that I think the fuckin' jazz is dead. I fuckin' know that jazz is dead!
- Well, that's kind of interesting. Why don't we set up a date to talk about the dead jazz?
- There is nothing more to say.
- Well, you've been playing jazz oriented music for about three decades. There must be some more to it.
- Listen, man. I'm just trying to save your time. You may drive up here, if you like, and hear me say the same damn thing, once more, and then drive all the way back to Venice. Just go ahead …
HVA VAR DET SOM DREPTE JAZZEN?
Nei, da tar vi det heller på telefonen.
På dette tidspunktet var jeg glad for at jeg hadde tilbragt så mye tid sammen med den kjente, norske trommeslageren Jan Lie. Nå kom den langvarige vaksinen virkelig til nytte. Jeg hadde telefonsamtaler med Jan friskt i minne. Som f.eks. denne som fant sted en gang ved tolv-tiden på dagen:
- Hei, Jan. jeg ville bare si i fra at alle jobbene i Nord-Norge er i box, og at vi i tillegg har fått turnéstøtte.
- Neimen i hælvete at det ska værra så vanskele'. Er'e ikke mule' å få sova en eneste natt, uten at folk må ringe bare på jævelskap ... Klikk.
- Men hør her, Jan. Eh ... Mr. Smith. Hvem eller hva var det som drepte jazzen?
- Disco, man. Slå på radioen og hør sjæl. Før var det sånn at discjockeyene sloss om å få kloa i skivene mine for å få spilt dem ute på dansestedene, før de offisielt ble utgitt. Nå må plateselskapene betale for å få spilt dem. At det går an, æsse.
Etter den, holdt jeg på å foreslå noe sånt som "Ja, men det er nå en gang en utvikling man må prøve å forholde seg til", men uten en gang å si det, følte jeg det brølet som nødvendigvis måtte komme gjennom telefonrøret og sende meg sidelengs gjennom stua, så jeg prøvde heller forsiktig:
- Skal du spille på Alleycat Bistro denne uka? Eh ... Det er jo, eh, forsåvidt på en måte en jazzklubb … det?
- Nei!
- Den står iallfall listet under jazzklubber i LA Weekly.
- Det er mulig, men jeg skal ikke spille der.
- Da står det kanskje feil i avisa?
- Nei! Det står Jimmie Smith trio. Jeg heter Jimmy. Ikke Jimmie!
- Hvem er så denne Jimmie Smith, da tro?
- Han er trommeslager, og så er han mye mindre kjent enn meg. Klubben har sikkert latt være å informere om at det dreier seg om hans trio, for å trekke fullt hus. Alle vil jo tro at det er jeg som skal spille. Du trodde det jo sjæl, Burt.
- Ja, så sannelig. Du spiller kanskje ikke så ofte ute lenger?
- Who told you that?
- Nei, jeg spør …
- For tiden leter jeg etter en trommeslager.
- Ok. Jeg skal ikke foreslå Jimmie Smith, men skal dere spille noen steder, så det blir mulig å høre den ekte Jimmy Smiths trio?
- Du kan jo dra hjem!
- Hæh … ?
- Vi skal spille i Norge i mars.
- Jasså? Da får jeg nok ikke hørt dere der, men hvor i Norge skal dere spille?
- Det aner jeg ikke, og det spiller ingen rolle for meg, likevel.
I øyeblikkets atmosfære, var det vanskelig å komme opp med noe særlig mer enn "Well, Mr. Smith. Takk for praten og lykke til …"
- Ikke noe å takke for. Jeg sa jo fra. Det er ikke noe mer å si om den saken.
Ja, jøss. Det var aldri noe tvil om at organistens drepende stil også er fullspekka med humor, selv om den kommer til uttrykk noe subtilt. På vei bortover til iskrembutikken etterpå, fortsatte jeg å improvisere over temaet: "Sinnsyk samtale med Mr. Smith", og da jeg noen minutter senere ble spurt om hva slags is jeg ville ha …
"Neimen i hælvete at det ska værra så vanskele'. Er'e ikke mule' å få slengt over ei lita liste over hva dere har å by på, i det minste?" …
Neida. Det var bare en forlengelse av improvisasjonen, og den forble heldigvis innenfor min egen skalle. Men jeg skjønner deg, Jan. Du delte den musikalske oppveksten med Jimmy Smith, på 50- og 60-tallet, og det er ikke umulig at det er noe med Jimmys stil som er ganske Smith-som.
Del på Facebook | Del på Bluesky