Bent Patey: Hvor lurt var det å si nei til Spellemannprisen?
Veldig mange har lest Bent Pateys fornøyelige fortelling om livet i rockebandet Bazar. Nå ruller Patey videre – til Club 7, plateselskapet MAI, Pateys Pipe, og ikke minst Lotus.
Historien om Bazar gir et bilde av min tidlige karriere som musiker. Jeg var 22 år og jobbet i utgangspunktet som fast lærervikar på Nesoddtangen Ungdomsskole, med 20 timer i uka. Økonomien var skral.
Midten av 70-tallet skulle imidlertid vise seg å være starten på gullalderen i livemusikkens historie i Norge. Jeg var heldig som fikk være med på dette toget, og timingen var perfekt. Det fantes selvfølgelig ikke noe internett på denne tiden, og det var bare én fjernsynskanal i Norge. Da hallodamen i NRK sa god natt etter Kveldsnytt, var det offisielle Norge stengt. Unge og voksne befant seg da på utesteder, og mange av disse stedene hadde live-musikk.
Parallelt med alle spillejobbene, var det også mange studiojobber. Det nystartede plateselskapet MAI ga ut en mengde progressive artister som på det tidspunktet ikke var aktuelle på de kommersielle selskapene. Noen av dem gjorde etter hvert stor suksess. Anne Grete Preus og Halvdan Sivertsen er bare to av de artistene som startet sin karriere på MAI. Jeg fikk spille på begges plater, i tillegg til et 20-talls andre. Blant dem, Sverre Kjelsbergs "Låla" og Jack Berntsens "Kor e hammaren, Edvard"som ble en landeplage og historiens første plateinnspilling på nordnorsk dialekt. Vi spilte også inn “Drabantbyrock” med Bazar, og dro på turné rundt i landet sammen med Vømmøl Spellemannslag.
Etter hvert hadde jeg så mange spillejobber at det ble vanskelig å kombinere dem med lærerjobben. Rektor på Nesoddtangen Ungdomsskole ringte meg en dag og spurte om jeg var lærer eller musiker, siden jeg så ofte måtte melde frafall. Jeg sa jeg trengte betenkningstid på akkurat det spørsmålet, men at jeg lovte å svare i løpet av uka. Skulle jeg si opp den lille faste inntekten jeg hadde?
Dagen etter ringte jeg rektor og sa at jeg var musiker.
Så gikk det som det gikk. Club 7 hadde flyttet til Munkedamsveien i 1972, og var et samlingssted for musikere innen alle genre. Mange av de bandene jeg etter hvert ble med i oppsto i denne legendariske kjelleren. Lotus, Susanne Fuhr Band, Jan Dahlen & The Shotgun Riders, Pateys Pipe og Bryggerigangen Bluesband. I årene som fulgte, var jeg mer eller mindre kontinuerlig på turné med alle disse bandene, og med Bazar og Lotus spilte vi også mye i Sverige og Danmark.
Noe som illustrerte de gode tidene, var at vi i Lotus fikk platekontrakt med Polydor for å spille inn egne instrumentallåter … Og vi forlangte forskuddsbetaling, før vi gikk i studio :) Passe arrogant, og ganske utenkelig i dag, med et sånt repertoar. Plata ble spilt inn i Rosenborg Studio i 1978, og apropos arroganse: Året etter fikk jeg en telefon fra NRK:
- Gratulerer! Din gruppe LOTUS er nominert til Spellemannprisen!
- Jøss, så hyggelig, sa jeg.
- Ja, ikke sant? Og nå vil vi gjerne invitere dere til Marienlyst, sånn at vi kan lage en liten presentasjonsvideo av dere til hovedsendingen.
- Nettopp, ja … Men vi er i grunnen ikke så interessert i de spellemannsgreiene, så jeg tror jeg takker nei, jeg asså …
Etterpå ringte jeg de andre gutta i bandet for å spørre om det var et greit svar. Alle var enige i det. Og sånn ble det. Spørsmålet i dag er om vi var noen jævla arrogante drittunger, eller om vi var bittelitegrann kule. (Jeg holder en knapp på “bittelittegrann kule”! –Red.)
Nesten alle produksjonene til plateselskapet MAI ble gjort i Ny York Studio på Grünerløkka i Oslo. På grunn av de mange studiojobbene jeg hadde her, ble jeg etter hvert godt kjent med studiosjef Håkon Manheim og teknikere og produsenter som Bengt Eriksen og Arvid Esperø. Selv hadde jeg en del egne låter som jeg hadde lyst til å spille inn, og drømte i den forbindelse om å frotse i en haug med musikere fra øverste hylle. En typisk drøm mange låtskrivere og musikere har.
Som en direkte følge av de gode tidene, og ikke minst et svært generøst tilbud fra Ny York Studio, åpnet denne muligheten seg. Håkon Manheim stilte studio og tekniker til disposisjon for meg til å spille inn mitt første soloalbum. Studiotimer skulle føres opp etter gjeldende satser, men betaling skulle ikke skje før jeg eventuelt fikk solgt ferdig master til et plateselskap. 14 top noch musikere var villige til å stille opp på samme betingelser, og dermed kunne drømmen realiseres.
Etter 120 timer i studio, var "Ocean Front Walk" ferdig innspilt og mixa, og shoppingen hos plateselskapene kunne begynne. Jeg husker det som en ganske spesiell situasjon. Håkon Manheim hadde en udekket studioregning på et relativt svimlende beløp, og jeg ville ha problemer med å se et 14-talls kolleger i øynene, hvis de ikke skulle få betalt for den innsatsen de hadde gjort.
Jeg startet på toppen, og gikk rett til verdens største plateselskap, EMI, representert ved Fredrik Müller. Da de takket ja, ble jeg så lettet at jeg kunne fly rett opp i himmelen. Både studio og musikere fikk sitt, og jeg fikk sannelig også valuta for innsatsen. Masse radiospilling, klubb- og festivaljobber, og en Spellemann-nominasjon som årets låtskriver. Jeg prøvde meg på det samme stuntet en gang til - det å takke nei til å delta på Spellemann-arrangementet - men da ble sjefen på EMI sint, og jeg kom lydig som en hund til Konserthuset i mørk dress. Hund i mørk dress der, altså.
Jeg nevnte at vi befant oss i live-musikkens gullalder. Allerede på slutten av 70-tallet reiste vi på seks ukers Nord-Norges turné med Bryggerigangen, og hadde to fridager totalt. Skjervøy Bluesklubb på en søndag. Stinn brakke. Et utenkelig scenario i dag.
Bryggerigangen, ja … Et kapittel for seg. To be continued.
Del på Facebook | Del på Bluesky