Hans Marius Stormoen (1943 - 2006) snakker ut
Bassisten Hans Marius Stormoen var en størrelse i norsk musikkliv. Han hadde base på legendariske Club 7, og stelte med blues og jazz. I den grad man kan bruke slike betegnelser om tilstandene i Bryggerigangen Bluesband, var han vel en slags «leder». Hans gitarist, PULS-skribenten Bent Patey, gjorde dette intervjuet med Stormoen i 1997. Samtalen bærer naturligvis preg av at journalisten og intervjuobjektet kjente hverandre ganske godt. Dette er første gang intervjuet publiseres.
Det føles litt rart, her jeg sitter og betrakter mitt nye intervjuobjekt. Vel, nye og nye fru Blom. Det er vel få intervjuobjekter som til de grader er blitt skambitt av tidens tann. Hadde denne herren vært fremmed for meg, der han sitter med håret hardt strøket den veien høna sparker, ville jeg neppe ha trodd at han har rent mel i posene under øynene. Jeg ville iallfall ikke ha kjøpt bruktbass av ham. Det faktum at jeg kjenner ham, gjør at jeg ikke engang ville ha lånt gitarledningen hans.
Født i Bergen i krigens tid. Sønn av skuespillerne Hans Stormoen og Lill Egede Nissen. Markerte seg tidlig på 60-tallet som bassist i Jan Garbareks daværende gruppe som også ble kåret til årets jazzband. Senere spilte han i gruppene Public Enemies og Dream med Terje Rypdal, Christian Reim og Tom Karlsen. Han hadde en sentral rolle i Club 7's jazz- og blues- miljø, og var involvert i flere av klubbens mest velrenommerte band. Tor Egil Førland omtaler Hans Marius som klubbens viktigste musiker i sin bok om Club 7. I Frankrike har han drevet jazzklubb sammen med Nissa Nyberget, og for øvrig spilt på klubber og festivaler i Europa med bl.a. Archie Shepp.
DRØMMEN OM AMERIKA
Som andre barn født i krigens tid, vokste han opp i en tett patriotisk/angloamerikansk atmosfære. Blant hans første minner var det å stå med oppstrakte armer på kaia og rope chewing gum, chewing gum …
Det passet meg fint, for som patruljefører i speider'n, hadde jeg hele leirkassa til sommerens jamboree liggende hjemme
- Soldatene sto på rekka og lot det regne Spear Mint ned over hodene på oss. Slik ble min interesse for amerikansk musikk vekket. Før jeg var 14, skjedde det ikke stort annet enn at jeg fikk leirgauk av far min. Men som 14-åring dro jeg for første gang på ferie alene til Danmark for å besøke min tante. På danskebåten kjøpte jeg Dexter Gordon-hatt og pipe. Mamma hadde gitt meg valget mellom konfirmasjon og sommerferie til tante, så jeg trådde inn i de voksnes rekker på danskebåten. Tante så litt rar ut da hun møtte meg på brygga i København.
OG KØBENHAVN
- I København gjorde jeg som ungdommer der flest gjorde. Drakk øl og fortalte vogede vitser. Men så var det at jeg kom til å høre “Jazztimen” i dansk radio. De spilte Charlie Parker og Dave Brubeck, og det forandret mitt liv der og da. Resten av feriepengene mine ble brukt til å kjøpe Charlie Parker og Dave Brubeck-plater. Sommerferien tilbrakte jeg bak lukkede gardiner med de nye platene mine. Da jeg kom tilbake til Norge, var jeg fast bestemt på å bli profesjonell jazzmusiker, noe som på den tiden virket fullstendig sinnsykt for innbyggerne i steinrøysa.
- Dermed begynte ungdomsopprøret ditt for alvor. Du mot steinrøysa?
- Ja, bortsett fra faren min, var Willis Conover - "This is the voice of Americas jazz hour" - den eneste som forsto meg. Faren min hadde spilt trommer i et band som het "His Masters Boys" i Bergen. Men jeg skjønte jo etter hvert at jeg måtte ut i verden for å treffe likesinnede, og søkte tilbake til København i en alder av 17 år.
- Denne gangen hadde du vel med deg større pipe?
- Ja, og ikke minst kontrabass. Den hadde jeg kjøpt på en skolesoire i Bergen. Bassisten i orkesteret som spilte hadde en knallrød kontrabass som han selv hadde malt med Bengalac. Synet fylte mitt hjerte med et slikt begjær, at jeg måtte gå opp i pausen og spørre bassisten hvor man kunne få kjøpt en sånn. "Du kan få kjøpe min for 300 kroner", sa han, og jeg slo til på flekken. Først måtte han imidlertid få spille ferdig konserten. Det passet meg fint, for som patruljefører i speider’n, hadde jeg hele leirkassa til sommerens jamboree liggende hjemme. Den ble hurtig tømt, og en time senere var jeg den stolte eier av en brannbilrød kontrabass, fullstendig uten tone. Den hadde jeg med meg til København.
- Hva sa tanten din denne gangen?
- Tante visste ikke at jeg kom, og fikk heller aldri greie på det. I København lærte jeg meg derimot overnattingens edle kunst. I nesten to år overnattet jeg hos jenter og bekjente. Jeg ble blant annet kjent med Niels Henning Ørsted Pedersen som også var ung og ubefestet. Vi malte jazzklubben Restaurant Vingaarden innvendig og utvendig, mot gratis mat og øvingslokale i kjelleren.
ARILD WICKSTRØM PÅ METROPOL
- Etter et par år, dro jeg tilbake til Oslo. Det ble for tøft i lengden. I Oslo flyttet jeg inn i et bilvrak på Grønlands torg, og gikk på Metropol om kveldene. Der traff jeg Arild Wickstrøm. Metropol var den gangen jazzklubb og ikke homseklubb. Arild og hans ideer kom til å få en avgjørende betydning, ikke bare for meg, men for en hel generasjon jazz/rhythm & blues/blues-musikere, fra Karin Krogh til Geir Wentzel. Jan Garbareks første store ambisjon var å bli bra nok til å spille, slik at Arild Wickstrøm skulle spørre ham om han ville bli med i Arild Wickstrøms orkester.
- Arild visste at jeg ikke hadde noe sted å bo, og ingenting å gjøre, så han tilbød meg å komme hjem til ham om dagene for å øve sammen. Hver morgen, når foreldrene hans gikk på jobben, kom jeg hjem til Arild og fikk mat. Så øvde vi helt til foreldrene kom hjem igjen. Da stakk vi på byen. Det ble innledningen til et samarbeid som varte helt til Arilds altfor tidlige død i 1988.
- Arild var en kompromissløs musikkfilosof. Han krevde, som bl.a. Dexter Gordon, at alle musikerne i gruppa skulle kunne teksten. Det er ikke nok bare å kunne harmoniene for å gi låta et åndsinnhold. (Dette forutsetter da selvfølgelig at låta har et åndsinnhold, noe som ikke kan sies om alle låter i dag). Det Arild på en måte innprentet i alle han spilte med opp gjennom årene, og det dreier seg om de fleste av musikerne som var tilsluttet miljøet rundt Club 7, var at ærlighet overfor seg selv og musikken er viktigere enn tekniske ferdigheter. En tone riktig plassert kan være mye finere enn 15 toner i hytt og vær, for å si det på den måten.
NORGESMESTERSKAPET I JAZZ, MED JAN GARBAREK
- Tilbake til 60-åra. Hvem andre enn Arild var det du spilte med på den tiden?
- Jan Garbareks kvartett, som foruten Jan og meg, besto av Morten Lassem på piano og Torgrim Sollid på trommer. Med dette bandet ble vi norgesmestere i jazz i 1962!
- Norgesmesterskap i Jazz? Det høres unektelig litt fjollete ut på bakgrunn av din beskrivelse av Arilds musikkfilosofi.
- Enig, men det var den måten unge, fremadstormende musikere kunne få presentert seg selv for presse og publikum. Gjorde du det bra der, hadde du kanskje inngangsbilletten til en karriere som profesjonell musiker, men selvfølgelig er et norgesmesterskap i jazz like fjollete som Melodi Grand Prix.
- Kvartetten vår var imidlertid spesielt satt sammen for norgesmesterskapet, og vi hadde trukket lodd om kapellmestervervet. Det var et typisk hermeband etter John Coltranes kvartett, og jeg tror en av grunnene til at vi vant, var at vi stilte med en originalkomposisjon av Arild Wickstrøm. Den gikk i 6/4-takt, noe vi og Coltrane var alene om, og den het "Trøbbel for Hans". Da var vi plutselig i vinden, og fikk en masse spillejobber. Siden vi var så moderne, utvidet vi repertoaret til også å omfatte 5 og 7/8-takt. Derfor ble vi veldig populære i intellektuelle kretser.
INN PÅ SCENEN – THE BEATLES OG THE ROLLING STONES
- Men så datt bånn ut av bøtta. I og med Beatles og Rolling Stones' inntreden på scenen, ble det plutselig stuerent å like popmusikk. Før denne inntreden var popmusikk ensbetydende med brylkrem og trange bukser. Beatles og Rolling Stones hadde gått på kunstskole, og var dermed sosialt akseptable. Studenter og kunstnere sto frem i skarer, og vitnet om at de egentlig aldri hadde forstått jazz, men lot som de likte det for å være intellektuelle. Nå kunne de plutselig nynne "She Loves You, Yea, Yea, Yea", uten å skamme seg. Plutselig var det ikke en jobb å få for en eneste jazzmusiker i hele Norge.
- Da kom Arild nok en gang tilbake på banen. Han drev en jazzskole på Gamlebyen fritidsklubb, hvor de fleste yngre musikerne møttes. Der stresset han betydningen av kjennskapet til blues og svart amerikansk folkemusikk, for å forstå jazzens utvikling, slik at vi, i motsetning til datidens popmusikere, straks forsto hvor grupper som Beatles og Stones hadde hentet sin inspirasjon. Sammen med Jan Lie, Thomas Berg Monsen og Arild Boman, fant vi ut at i stedet for å kopiere de engelske kopiene av amerikansk R&B, hadde vi selv kildene for hånden. Således startet vi vår egen R&B-gruppe.
PUBLIC ENEMIES, CALLE NEUMANN OG CLUB 7
- Det husker jeg meget godt, Hans Marius. Det var vel selveste Public Enemies?
- Ja, etter at Petter Holm og Bjørn Johansen ble med, kalte vi oss Public Enemies. Samtidig hadde en eksil-ungarer ved navn Attila Horvath startet en kaféklubb i Oslo, etter kontinentalt mønster. Han ville presentere musikk, teater, og annen kunst i et kafémiljø. Vi ble tidlig inventar på Club 7, som klubben ble hetende, og sammen med Little Earl and the Sapphires kom vi til å bli stilskapende for klubbens musikkprofil.
- Opp gjennom de 25 årene Club 7 eksisterte, fikk den en betydning for avantgarden av norsk kulturliv som er vanskelig å forestille seg i dag. Der møttes utøvende og skapende kunstnere til et samarbeid over faggrensene som var uhyre fruktbart. Jeg tror ikke norsk musikkmiljø i dag hadde hatt en sånn bredde og kvalitet som det har, om ikke Club 7 hadde eksistert. Selv de som er så unge at de aldri satte sin fot på Club 7, drar nytten av det som skjedde der. Jeg vil faktisk gå så langt som å snakke om en Club 7-skole. Akkurat som man snakker om parallelle skoler innen malerkunst, etc. - og det høye kvalitetsnivået innen jazz og beslektede former i Norge, kan i stor grad tilskrives Club 7.
- Skuespilleren Per Jansen ville imidlertid påpeke at skuespillere hadde større kulturelt vidsyn enn musikere: “Vi, skuespillerne, går på Club 7 hver eneste kveld etter teatertid for å høre på dere. Hvor ofte kommer dere i Nationalteateret for å bivåne oss?”
Saksofonisten Calle Neumann: “Hvis vi hadde frikort og kunne sitte på første benk og røyke, drikke, skrike og skråle, skulle jeg gjerne gått på Nationalteateret hver eneste kveld jeg også.”
PUBLIC ENEMIES – FORAN PUSSYCATS!
- Public Enemies ble et slags opprørssymbol. Dere oppførte dere ikke akkurat som andre popband på den tida, og dere hadde også en litt spesiell vri på markedsføringen?
- NRK utlyste til konkurranse om hvem som var Norges mest populære popband. Utgangspunktet var at alle skulle skrive et brev til NRK og avgi sin stemme. Public Enemies fanklubbs president var en svært idé- og ressurssterk herre ved navn Ronny Johansen. Han gikk til innkjøp av store protokoller, og gikk rundt på Blindern og Karl Johan og samlet inn underskrifter. Jeg er ikke engang sikker på om han fortalte hva han samlet underskrifter til, men da han sendte dem til NRK, ble vi kåret til Norges mest populære popband, med skyhøy margin til Pussycats.
- Vi var også det første norske popband med suksess på internasjonale hitlister. Med låta "Shotgun" klatret vi helt opp på syvende plass på Radio Lux Top 20 liste, uten at jeg begriper hvorfor. Vi mottok nemlig aldri fem øre for salg i andre land enn Norge. Vi dro for øvrig også på en rekke katastrofalt tapsbringende turnéer i Skandinavia og Tyskland. Det var ikke fordi det ikke kom folk, men etter hver turné sa vi til hverandre: Lurt igjen!
… før vi dro ut til Hellerup og knuste alle rutene i hans vakre villa. Vi het ikke Public Enemies for ingenting
PUBLIC ENEMIES PÅ TAXI-TUR I DANMARK
- Det var bl. a. en impresario i Danmark som fikk oppleve hva det innebar å prøve å lure Public Enemies?
- Ja. Det sto i kontrakten at den danske arrangør skulle betale intern transport i Danmark. Vi ble hentet på danskebåten med maxitaxi, og kjørt rundt i fjorten dager med den, mens taxameteret tikket og gikk, dag og natt. Da vi skulle ha vårt honorar etter vel gjennomført turné, sa arrangøren at vi skyldte ham seks tusen kroner. Opphisset og indignert, spurte vi hvordan dette kunne ha seg, og fikk presentert en drosjeregning på 36.000 kroner. Det var mye penger på den tiden. Da vi henviste til kontraktens klausul om intern transport i Danmark, fikk vi beskjed om å lese nederst på kontrakten. Der sto det med ørliten skrift:
“Intern transport beregnes til 50 øre pr. mil.” Med fratrekk av 200 kroner for kjørte mil, var vi dermed ansvarlig for 35.800 kroner til drosjeeieren, som for øvrig viste seg å være gift med søsteren til den danske arrangør. Han truet med å ta instrumentene våre i pant, siden vi ikke hadde noen penger. Men etter diverse telefoner til Arne Bendiksen, ordnet det seg. Bendiksen lovte å sende pengene til den danske arrangør, slik at vi kunne få instrumentene med oss. Disse pengene skulle så Arne Bendiksen trekke oss på fremtidige plateroyalties.
Vi la med stor tilfredshet merke til at han kom i drosje, - ikke Thunderbird
REDDET AV STEVIE WINWOOD
- Der sto vi da, på gata i København, med instrumenter, men uten penger til mat eller danskebåtbillett. For å få utløp for vårt raseri og frustrasjon, helte vi først en kilo sukker på tanken til den danske impresarios Thunderbird, før vi dro ut til Hellerup og knuste alle rutene i hans vakre villa. Vi het ikke Public Enemies for ingenting.
- Dagen etter så vi en plakat, og fikk ideen: Spencer Davies Group skulle spille i København dagen etter for samme arrangør. Vi hadde flere ganger vært på turné som oppvarmingsband for Spencer Davies, og var blitt spesielt godt kjent med Stevie Winwood. Vi dro til hotellet deres, spurte etter Stevie, og forklarte ham situasjonen.
“Overlat dette til meg”, sa Stevie. Så bestilte han seks enkle værelser til oss, og sa: “Nå går vi i baren.”
Så spiste og drakk vi hele kvelden og halve natta, og dagen etter ringte Stevie til arrangøren og sa at hvis han ikke betalte oss det vi hadde krav på, pluss overnatting, roomservice m.m., skulle det ikke bli noe konsert med Spencer Davies Group den kvelden. Han skulle i så fall også fortelle på pressekonferansen en time senere hvorfor. En halv time etter sto arrangøren der med frynsete smil og 36.000 kroner i hånden. Vi la med stor tilfredshet merke til at han kom i drosje, - ikke Thunderbird.
EN “SUPERGRUPPE” OPPSTÅR – DREAM
- Public Enemies ga ut LP-platen "From Public Enemies Without Love" som i dag er et yndet samleobjekt. Nå er den for øvrig tilgjengelig på CD. Etter Public Enemies startet dere gruppa Dream?
- Terje Rypdal som spilte i Vanguards, Tom Karlsen som spilte i Little Earl and the Sapphires, og Christian Reim som da spilte i Pussycats – vi bestemte oss for å lage en norsk "supergruppe". Det var in på den tiden med "supergrupper". Både Christian og Terje hadde vært hyppige vikarer i Public, og vi fant ut at vi hadde mange felles ideer som vi ikke fikk gitt uttrykk for i de bandene vi spilte i. Vi sa derfor opp i våre respektive orkestre, noe som førte til at alle bandene gikk i oppløsning.
Faksimile fra NRKs Pop-korn februar 1968. Dream spiller "Green Things"
- For Publics vedkommende skjedde dette på et rabaldermøte hvor alle sa hva de egentlig mente om hverandre. Midt under møtet ringte Arne Bendiksen og sa:
“Gutter, eg har store nyheter. Dokker har fått kontrakt med Chess Records, og skal til Chicago og spille inn ny plate, og etterpå på et halvt års promotion turné i hele USA.”
Han hadde vært på Midem-festival og fått napp. Vi måtte bare si: “Sorry, Arne. Hadde du bare ringt for en halvtime siden” ...
I mitt ungdommelige overmot, tenkte jeg dessuten at hvis Public kunne få et slikt tilbud, hvor mye bedre måtte vi ikke kunne gjøre det med Dream?
- Perioden med Dream var sterkt preget av uro og indre konflikter. På en måte hadde vi dyp respekt for hverandre. På en annen måte hadde vi dypt konflikterende personligheter. Vi lagde en LP, "Get Dreamy", som jeg på mange måter er stolt over den dag i dag. Men på vei til og fra konserter hendte det ikke sjelden at vi måtte stoppe bilen fordi to eller flere av bandmedlemmene måtte ut og slåss. En konsert vi hadde på studentersamfunnet i Trondheim gikk rett og slett i oppløsning, fordi musikalsk uenighet gikk over i fysisk håndgemeng på scenen. Det endte med at vaktmesteren i panikk lot jernteppet gå. Det var slutten på den konserten.
- Jernteppet? Var det rett og slett branntilløp på scenen?
- Nei, ikke den gangen. Derimot på Tingvoll. En gang vi spilte der, ble scenen forlatt i lys lue. Det skjedde i forbindelse med framføringen av en sang om brannen I Chicago. For å gjøre det så realistisk som mulig, hadde vi laget et bål bak oss på scenen av prosenietepper, stoler og bord. Da det hadde tatt godt fyr, kom vaktmesteren og ødela det hele med vannbøtter og brannslukningsapparater. Vi ble kastet ut, og fikk ikke engang gasje.
OG EN “SUPERGRUPPE” DØR
- Det ble ikke så mye Dream etter dette?
- Nei, og det ble ikke flere plater heller, men vi fortsatte en stund å jobbe mye med teater, film og fjernsyn. Vi ble, foruten å skrive musikken, også ofte inkorporert i forestillingene.
- Hva fortsatte du med etter Dream?
- Det var en årrekke hvor Club 7 var en hovedarbeidsplass for en rekke musikere som var tilknyttet klubben, og det oppsto en haug med bandkonstellasjoner. Da det stort sett var de samme som gikk igjen, ble begrepet Tordenskjolds soldater inkorporert i musikermiljøet på klubben. Blant aktørene var Calle Neumann, Knut Risnes, Christian Reim, Ole Jacob Hansen, osv. Vi spilte også mye med utenlandske musikere som kom på besøk fra hele verden. De fleste hadde hørt om Club 7 fra kolleger, og klubben ble kjent som et av de beste spillestedene i Europa.
Parker, Miles, Coltrane og Rollins. De er fortsatt de store heltene for meg.
TRØBBEL PÅ CLUB 7
- Du satt også i styret i Club 7 en lang periode. Hva var årsaken til at dette unike stedet gikk under?
- Det var en blanding av vond vilje og udugelighet. Det oppsto noen helt unødvendige arbeidskonflikter mellom styret og de ansatte. Dette bygde på seg, og begge sider provoserte så godt de kunne. Til slutt var det ikke økonomisk grunnlag for å drive lenger. Det var egentlig latterlig, så lenge stedet var en potensiell gullgruve.
- For 6 år siden flyttet du til Frankrike. Hva driver du med der?
- I Frankrike spiller jeg bl.a. med en amerikansk sangerinne som heter Shirley Bunny Foy. Ellers har jeg et band sammen med den gamle Titanic gitaristen Janne Løseth, naboen min. Jeg har også vært på turné med saksofonisten Archie Shepp i Italia.
- Hva slags musikk hører du helst på for tida?
- Når jeg setter på en skive, er det fortsatt stort sett med de samme folka som jeg ble hekta på da jeg dro til København som 14-åring. Parker, Miles, Coltrane og Rollins. De er fortsatt de store heltene for meg.
OM Å FINNE DEN ENESTE RETTE TONEN
- Har du noe å tilføye til slutt?
- Ja, jeg vil jo si at det som er givende med å drive med musikk, er at man blir stadig bedre. Jeg føler at jeg får større forståelse, selv om jeg ikke blir bedre teknisk. I den aneldning har jeg en fabel fra en amerikansk forfatter som heter William Saroyan. Den fabelen leste jeg da jeg var 18-20 år gammel, og den husker jeg fremdeles ordrett:
En mann hadde en cello. Og denne celloen hadde bare én streng. Hver dag, i syv timer om dagen, satte mannen fingeren på et bestemt sted på strengen, og strøk frem og tilbake med buen, mens han rystet på hodet over tonens forunderlige skjønnhet. Etter syv år av dette, sa hans kone, som var ved å gå fra forstanden:
“Mann, jeg vet at andre som spiller på et slikt instrument har fire strenger, og beveger fingrene opp og ned, mens de spiller.” Da så han på henne og sa: “Kvinne. Ditt hår er langt, men din forstand er kort. De andre leter etter det riktige stedet. Jeg har funnet det.”
Del på Facebook | Del på Bluesky