Montasje: redaksjonen
Montasje: redaksjonen

Alf Kjellmans vei hjem fra Club 7 en natt på 70-tallet

Alf Kjellman var en av Club 7's mest respekterte musikere, og en inspirasjonskilde og læremester for mange av sine medmusikanter. I serien "Rare hendelser i menneskenes historie" er gamle Club 7-musikere godt representert. Saksofonisten Alf Kjellmann er intet unntak, og det er vanskelig å komme utenom hans spesielle sortie fra Club 7 en natt på 70-tallet.


Han hadde visst en ambisjon om å spasere hele veien hjem, men allerede ved den nattåpne Esso-stasjonen litt lenger oppe i Munkedamsveien, fant Alf det nødvendig å ta en liten pause. Han satte seg ned ved en av bensinpumpene, rullet seg en røyk og fant fram lighteren.

Som eneste vakt på bensinstasjonen denne natten var en av våre aller første nye landsmenn. Vi snakker om en representant fra første generasjons innvandrere fra Pakistan. Bevisst sin rolle som eneansvarlig på bensinstasjonen denne natten, stormet han ut, da han oppdaget Kjellmanns store lighterflamme tett opp til en av bensinpumpene.

- Hai do, ær'o gæern, ellah? Ær'o klar over at do kan tenne på hele bensinstasjon, allah!
- Å svarte faen, utbrøt den snille og harmløse saksofonisten som åpenbart ikke visste hvilken fare han representerte.

- Å jasso ... Do kalle mei Svarte Faen, ropte den nattansvarlige pakistaneren, og tenkte at her er det bare å gjøre kort prosess.

Den spinkle saksofonisten ble trukket etter sitt lange, pistrete hår, og den heltemodige pakistaneren slapp ikke taket før Alf befant seg midt i Munkedamsveien. En gul folkevognbuss med 4 klinka edru AKP'ere var tilfeldigvis på vei opp mot Drammensveien akkurat da, og de fikk presentert basketaket fra orkesterplass der de satt rett bak frontruta.

I løpet av en brøkdel av et sekund, spratt alle bildørene opp, og 4 revolusjonære atleter utbrøt i kor: - Hva foregår her?

Pakistaneren prøvde etter beste evne å forklare hva som hadde skjedd, og fortalte at den potensielle brannstifteren endog hadde kalt ham "Svarte Faen". Flere år med studiesirkler og revolusjonære sommerleirer, med blant annet fokus på antirasistisk arbeid, eksploderte nå i aktiv innsats fra de fire AKP'erne, og "rasisten" Alf Kjellmann fikk nå tilleggsbank av ytterligere fire ansvarlige personer som mente de hadde en jobb å gjøre …

En gang ved soloppgang, noen timer senere, klarte en harmløs og mørbanket saksofonist med blått øye å se nøkkelhullet til sin leilighet, og låse seg inn …


Del på Facebook | Del på Bluesky

Til Kulturrådet, hilsen Bent Patey

(17.11.21) Hvor søker man offentlig støtte, for eksempel hvis man er frilansmusiker? Hvordan bør søknaden utformes? Hvilke kriterier stilles? Bent Patey, godt kjent fra spaltene her i PULS, gir oss en innføring i hvordan søknader skal utformes. Men får han støtte?


Bryggerigangen: Ulv i fåreklær

(29.06.20) Vi som er interessert i blues, jazz, pop og rock har etter hvert lært oss at alder bare er et tall. Bob Dylan, Chick Corea, Neil Young, Paul McCartney … Nå skal Bryggerigangen ut på veien igjen!


En samtale med Jimmy Smith, januar 1987

(21.06.20) - Hallo, det er Bent Patey. Er det mulig å få snakke med Jimmy Smith?
- Well, jeg tror han er litt opptatt, men et øyeblikk …


Hans Marius Stormoen (1943 - 2006) snakker ut

(29.05.20) Bassisten Hans Marius Stormoen var en størrelse i norsk musikkliv. Han hadde base på legendariske Club 7, og stelte med blues og jazz. I den grad man kan bruke slike betegnelser om tilstandene i Bryggerigangen Bluesband, var han vel en slags «leder». Hans gitarist, PULS-skribenten Bent Patey, gjorde dette intervjuet med Stormoen i 1997. Samtalen bærer naturligvis preg av at journalisten og intervjuobjektet kjente hverandre ganske godt. Dette er første gang intervjuet publiseres.


Hans Marius Stormoen kjøper bil

(09.05.20) Bryggerigangen Bluesband så dagens lys i 1977, og ble etterhvert et av de mest profilerte bluesband i Norge. Bandet besto av Hans Marius Stormoen, Jan Lie, Tom Gjertsen og undertegnede. I 1979 ga bandet ut plata «Blått Brygg» som ble tidenes første bluesplate på norsk. Galskap og humor var Bryggerigangens varemerke. Frontfigur Hans Marius er kilde til en rekke historier fra «Fornuftens grenseland»


Janlies Glasshus - for et møblert hjem

(26.04.20) I år ville ungdomsopprøreren og Club 7 - musikeren Jan Lie ha fylt 83 år. I kjølvannet av hans ustreite liv flyter det mange historier.


Hans Marius Stormoen på jobb for Kvinner og Klær

(20.04.20) Hans Marius Stormoen var Club-7 bassisten som spillte i Public Enemies, Dream i tillegg til mange av de andre husbandene på klubben. I boken om Club 7 omtales han som klubbens mest profilerte musiker. Blant rare hendelser i menneskenes historie, kan nevnes den gangen Hans Marius ble kontaktet av bladet Kvinner og Klær. Han ble spurt om å gjøre et featureintervju med den britiske verdensstjernen Mick Hucknall (Simply Red). Hans Marius hadde en grunnleggende forståelse av seg selv som en slags menneskelig utgave av Heldige Anton fra Andeby. Uansett hvor dypt vann han hev seg ut på, gikk han aldri til bunns. Derfor takket han alltid ja til alt, uansett, så her var svaret enkelt.


Jan Lie i fengsel

(11.04.20) Jan Lie (1937-93) var legendarisk trommeslager i Bryggerigangen Bluesband. Kjent som en meget snill mann, men også et "rotehue" av dimensjoner. Her er historien om hvordan Jan finner inspirasjon til bluesen "Sitter inne og ser ut".


Et sylstreit orkester på Venice Beach

(23.03.20) (PULS/Venice Beach, 1986): Et møte mellom en norsk frilansmusikant og to amerikanske gatemusikanter. På vestkysten av USA. Var det mulig å lage et band? For eksempel Venice Beach Trio?


LIVE DEAD – da PULS traff Grateful Dead i 1986

(09.03.20) (San Francisco/PULS): Jerry Garcia og Grateful Dead står på plakaten, mens jeg står på gata i San Francisco med et pressekort stikkende opp av skjortelomma. Dette tilfeldige sammentreff gir meg en følelse av at det ville være feil å forlate Nord-California, uten å få med meg denne byens mest legendariske fenomen.


Bryggerigangen Bluesband – 20 år i fornuftens grenseland

(04.03.20) Det står strid om hvorvidt Bryggerigangen så dagens lys i 1977 eller 1978. De bandmedlemmene som fortsatt er i live er blitt for gamle til å si noe troverdig om akkurat den saken, men det er mulig at etableringsfasen, før man kunne kalle det et band, varte ganske lenge.


Bent Patey: Hvor lurt var det å si nei til Spellemannprisen?

(19.02.20) Veldig mange har lest Bent Pateys fornøyelige fortelling om livet i rockebandet Bazar. Nå ruller Patey videre – til Club 7, plateselskapet MAI, Pateys Pipe, og ikke minst Lotus.


45 år på veien som frilansmusiker

(06.02.20) Telefonen kimer, og jeg må til slutt resignere og komme meg ut av senga. Og jeg som lå og drømte så søtt om det fete liv som rocke-artist … Sulten kryper jeg mot telefonen, mens jeg konstaterer at Televerket har latt det gå enda en dag uten å stenge den. Regninga skulle ha vært betalt for en måned siden.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!