Stein Torleif Bjella: Et nytt kvalitetsprodukt fra Øvre-Ål
Endelig har Stein Torleif Bjella tatt turen i studio igjen for å gi oss mer av sitt musikalske univers. Selv om det bare er to år siden han kom med tonesettingen til diktsamlingen «Jordsjukantologien», føles det som en nærmest som en mannsalder siden.
Gitaren er stemt, og som vanlig har han samlet kremen av norske musikere rundt seg. Og når Geir Sundstøl har tatt med seg et arsenal av instrumenter man knapt har hørt om eller kan stave seg frem til er det duket for melodisk traktement på høyt plan som utfyller det totale lydbildet.
Vi har allerede fått servert en smakebit med «Mitt navn er Stein», en låt som stadig vokser og føyer seg perfekt inn i den etter hvert store katalogen av godlåter fra Stein Torleif Bjella. Låten gjorde at forhåpningene til «Øvre-Ål Toneakademi» ikke ble mindre, og han skuffer ikke.
Lydbildet er noe lysere enn tidligere, borte er de mørkeste tankene. Til tider låter det nesten litt poppete. Borte er de dystre historiene om ensomme menn i sin beste alder. I stedet står man igjen med mimring over livet og det som har skjedd. Ikke samme tristessen som tidligere, men fortsatt dypsindig og tankefullt.
Bjella er en av landets absolutt fremste tekstforfattere, og det er lyrikken som står fremst. Med underfundige betraktninger av livet rundt, og tidvis hva man selv går og tenker på, tar han et nytt skritt - oppover.
Albumet åpner med «Sundre City» med en gitarklimpring som minner farlig mye om DumDum Boys-låten «Idyll». Låten slentrer passe sløvt av gårde med betraktninger om livet som sådan. Med Kjartan Kristiansen tilbake i produsentstolen er det kanskje ikke så merkelig om det låter litt i den gaten.
Bjella finner fort inn på rett sti med låter som «Følsom person blues» og «E likte deg». Høydepunktet er «Min kjære og ven», en låt som viser Bjella på sitt ypperste. Her får man en solid dose tankefull poesi, lett omkranset av sløye gitarer og rolig komp som følgesvenn.
Med ypperste sort musikere med seg tas det ingen snarveier, her er det mye musikk i hver låt. Det er med andre ord duket for nok et kvalitetsprodukt fra Øvre-Ål. Melodiene på albumet er gitardrevne viseperler som jobber seg frem og slår rot. Det er ikke så vanskelig å se seg selv i bildene Bjella frembringer.
Ole Paus-låten «Fødd på eit fjell», gjør han på en måte som selv Ole Paus bør ta av seg hatten for. Rett og slett en versjon som overgår det meste. Tempoet bygger seg mer og mer opp, og man sitter litt ytterst på stolen og venter på neste taktskifte. I den grad man kan bruke ordet massivt lydbilde her, så er dette det nærmeste Bjella kommer. Mektig og storstilt.
Det hele avsluttes med en solid dose selvransakelse i «Fortapt spelemann», en artist som ser seg rundt og betrakter sitt arbeid i lys av dagens samfunn. En gladlåt med en dose trist undertone.
Som alle albumene til Bjella må du bruke litt tid. Musikken trenger å gå gjennom hodet noen ganger før man oppnår klimaks og faktisk ser hvor enormt flott dette er. Poesi og melodier hentet fra øverste hylle. Det er ingen som klarer å si så mye på sin måte som Stein Torleif Bjella.
Del på Facebook | Del på Bluesky