Santana: Etter den søte kløe kommer den sure svie
(Bergen/PULS): Gitarlegenden Santana har fremdeles et av verdens mest distinkte gitarsound, men konserten i Vestlandshallen flopper på låtvalg.
Santana / /
Carlos Santana: 28 studioalbum, 10 livealbum, 37 singler, 21 samlealbum, 10 Grammy Awards, 3 Latin Grammy Awards og 15de plass på Rolling Stone sin liste over verdens beste gitarister. Tallene er overveldende nok i seg selv. Mannen kan se tilbake på en fantastisk karriere som strekker seg helt tilbake til dannelsen av Santana Blues Band i 1965, og har siden den gang hatt en udiskutabel posisjon som den artisten som først kombinerte latinamerikansk musikk og rock.
Med dette i tankene var det nok mange av dem som tok turen til Vestlandshallen denne kvelden som så for seg at Santana kom til å levere en gullrekke av låter fra en backkatalog som er få artister forunt. Når mannen allikevel velger å åpne showet med to låter fra det universielt slaktede sistealbumet Guitar Heaven - The Greatest Guitar Classics Of All Time, setter det i grunnen presendens for resten av aftenen.
Først ut er en totalt intetsigende versjon av AC/DCs "Back in Black", med Andy Vargas på (rap!?) vokal, tett fulgt av en marginalt bedre tolkning av The Doors’ "Riders on The Storm". Denne får imidlertid beina sparket vekk under seg når Ray Manzareks ikoniske keyboard-hook fra originalen drukner i en malplassert, umotivert gitarsolo signert Far Sjøl. Stemningen – og kvaliteten – tar seg opp et par hakk når gjengen brenner av en del krutt på sin kjente tolkning av Fleetwood Macs "Black Magic Woman".
Santanas band består av en uangripelig dyktig gjeng musikere, med blant annet Dennis Chambers på trommer, Raul Rekow på perkusjon, Dave Matthews på keyboards og Benny Rietveld på bass. Allikevel er det merkelig hvor mye mer koherent bandet låter når de gjør gamle hits som "Jingo". Den kollektivistiske musikalske stemningen som gjennomsyrer mye av Santanas musikk fra slutten av 60-tallet kommer tydelig til uttrykk gjennom bandet i det de går fra å være et utvalg toppscorere som kniver om plass på scenen, til å være lagspillere som med stor dyktighet trekker musikken i samme retning. Dessverre splintres kollektivismen raskt av Rietvelds 10-minutters bassolo, hvor han trekker inn billige crowdplease-triks som å spille linjer fra "Griegs Bryllupsdag på Troldhaugen" (alltid en hit hos bergenserne) og John Lennons "Imagine". Dette er for øvrig en tendens som blir videreført av de andre musikerne, slik som i Dave Matthews’ solo ("Dovregubbens Hall") og Santana sjøl ("Bjelleklang").
Virkelig problematisk blir det først når Santana kaster seg ut i "Whole Lotta Love" av Led Zeppelin. Overraskende nok er Santanas liveversjon på mange måter en blåkopi av Zeppelins, men uten å fange noe av den mørke, seksuelle aggressiviteten som kjennertegner originalen. I stedet blir den fremført med en form for kvasi-latinsk festivalambiens-stemning som etterlater en flau smak i munnen. Det er kanskje paradoksalt at fire tynne, engelske unggutter klarte å fange essensen av bluesen i så mye større grad enn det en 63 år gammel Carlos Santana kommer i nærheten av.
Heldigvis redder de seg litt inn igjen med en glitrende fremført versjon av "Evil Ways" hvor lagmentaliteten igjen er i høysetet og alle trekker i samme retning. Også "Soul Sacrifice" blir levert med overbevisning og entusiasme. Så er det duket for den låten som mange antagelig er kommet for å høre; "Smooth" med Vargas på vokal funker bra uten å løfte taket i idrettshallen nevneverdig.
På vei ut får jeg øye på Bergenlive-crewets T-skjorter. ”Hæ?” står det på dem. ”Nettopp”, tenker jeg mens jeg håper at duskregnet utenfor kan vaske vekk minnet om alle verdens intetsigende coverversjoner.
(Puls fikk ikke innvilget fototillatelse under konserten med Santana-konserten i Bergen).
Del på Facebook | Del på Bluesky