Santana: Shaman
Er det lov å si at jeg aldri har likt Santana - selv om jeg faktisk er gammel nok til å ha vokst opp med hans aller første plate, way back in '69? For meg har det blitt i overkant latin-hei-og-hå, liksom. Jeg har i og for seg ikke noe imot bastskjørt - for all del, det kan være lekkert - men det har blitt for mye kastanjetter for meg. Men "Shaman" er et glitrende stykke musikalsk verk.
Han fikk et alvorlig comeback med "Supernatural" i 1999, et album som gjorde Santana til konge av Grammy Awards. Overraskende, men ikke ufortjent.
Suksessen han nå nyter, kommer - paradoksalt nok - i en periode da han er mindre Santana enn noen gang. Han har ikke sagt farvel til latin-preget, men faktum er at han spiller en relativt beskjeden rolle på sine egne plater. Det er produsenten, Clive Davis, som styrer.
På sine egne plater nå for tida har Santana status som solist, og kanskje har det vært sånn hele veien - mer enn vi har ant? I hvert fall kunne det forrykende åpningskutett "Adouma", skrevet av Angelique Kidjo & J. Hebrail, mer enn gjerne fått en både framtrendende og naturlig plass på Santanas aller første utgivelser.
Suksessoppskriften består for en stor del i å be inn et kobbel kompetente vokalister. Seal, Dido, Macy Gray... Det hele avsluttes med Placido Domingo i hovedrollen - og det funker, faktisk.
Musiz er strålende i "Nothing At All", men først og fremst handler det om Michelle Branch. Hva hun gjør med "The Game Of Love" er enkelt og greit genialt. Låta er en pop-hit av de sjeldne, en sang som får meg til å tenke på hva en singelanmelder i herværende organ reiv av seg drøyt ti år tilbake i tid:
- I en perfekt verden burde Belinda Carlisle være på TV hele tiden!
Den bekjennelsen kom såvidt jeg husker i anledning "Heaven Is A Place On Earth", og denne henger jaggu ikke langt etter i løypa.
Gitarspillet er forresten gjennomgående av høy klasse. Og han har en signatur - det skal han ha.
Del på Facebook | Del på Bluesky