Santana: Shaman

Er det lov å si at jeg aldri har likt Santana - selv om jeg faktisk er gammel nok til å ha vokst opp med hans aller første plate, way back in '69? For meg har det blitt i overkant latin-hei-og-hå, liksom. Jeg har i og for seg ikke noe imot bastskjørt - for all del, det kan være lekkert - men det har blitt for mye kastanjetter for meg. Men "Shaman" er et glitrende stykke musikalsk verk.


Han fikk et alvorlig comeback med "Supernatural" i 1999, et album som gjorde Santana til konge av Grammy Awards. Overraskende, men ikke ufortjent.

Suksessen han nå nyter, kommer - paradoksalt nok - i en periode da han er mindre Santana enn noen gang. Han har ikke sagt farvel til latin-preget, men faktum er at han spiller en relativt beskjeden rolle på sine egne plater. Det er produsenten, Clive Davis, som styrer.

På sine egne plater nå for tida har Santana status som solist, og kanskje har det vært sånn hele veien - mer enn vi har ant? I hvert fall kunne det forrykende åpningskutett "Adouma", skrevet av Angelique Kidjo & J. Hebrail, mer enn gjerne fått en både framtrendende og naturlig plass på Santanas aller første utgivelser.

Suksessoppskriften består for en stor del i å be inn et kobbel kompetente vokalister. Seal, Dido, Macy Gray... Det hele avsluttes med Placido Domingo i hovedrollen - og det funker, faktisk.

Musiz er strålende i "Nothing At All", men først og fremst handler det om Michelle Branch. Hva hun gjør med "The Game Of Love" er enkelt og greit genialt. Låta er en pop-hit av de sjeldne, en sang som får meg til å tenke på hva en singelanmelder i herværende organ reiv av seg drøyt ti år tilbake i tid:

- I en perfekt verden burde Belinda Carlisle være på TV hele tiden!

Den bekjennelsen kom såvidt jeg husker i anledning "Heaven Is A Place On Earth", og denne henger jaggu ikke langt etter i løypa.

Gitarspillet er forresten gjennomgående av høy klasse. Og han har en signatur - det skal han ha.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Carlos Santana i kanonform!

(18.10.21) Kan det komme positive nyheter fra en mann som debuterte som album-artist for godt og vel 50 år siden? Carlos Santana – merk deg navnet!


Santanas stempel

(02.06.12) Han kan faget sitt. Dermed også alle triksa. Fint låter det, uansett!


Santana: Etter den søte kløe kommer den sure svie

(30.10.10) (Bergen/PULS): Gitarlegenden Santana har fremdeles et av verdens mest distinkte gitarsound, men konserten i Vestlandshallen flopper på låtvalg.


Carlos Santana: Divine Light

(29.08.01) Det er liksom ikke noen grunn til å tukle med det; gitarspillet vi får servert på "A Love Supreme" av både Carlos Santana og John McLaughlin tilhører evigheten og muligens åndeligheten.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.