Supergrass i niognitti

Gaz, OK – det er ingen tvil om hvem som er Mr. Supergrass. Men mannen på bildet her, Mick Quinn, er blitt en stadig mer sentral mann i live-sammenheng. På Rockefeller mandag trua han med å overta showet.


Supergrass / /


De ankom Oslo med et suverent tredje-album i ermet. I det hele tatt – trilogien ”I Shoud Coco” (’95), ”In It For The Money” (’97) og årets ”Supergrass” har få opponenter i kategorien et bands tre første album.

Broren til Gaz, Robert Coombes, har blitt fast medlem siden sist gang de besøkte landet – og en fast keyboardist må vel tilføre bandet en ekstra dimensjon? Ikke nødvendigvis. På Rockefeller syns jeg han ofte bidro til å fjerne nyansene i låtene. Det motsatte skjedde også, da Danny Goffey ga seg synth-bassen i vold og trommis Danny Goffey tok ferie, men gjennomgående tok jeg meg i å oppfatte det alltid tilstedeværende keyboardet som et delvis forstyrrende element.

Har du forresten lagt merke til den slående likheten mellom Gaz og Jack Nicholson, i ”Shining”? Jeg catcha det ikke skikkelig før midt ut i femte låt, ”Movin’”, som Gaz avslutta med et sjeldent, realt gitarkor. Broder Robert køla på enda mer synth enn til vanlig, det låt fantastisk, og sendte tankene i retning Manic Street Preachers.

Og ”Alright”, da. Det er virkelig en kul låt. Ja, den har pop-kvalitet a la Abba! Det er da jeg for alvor fester meg ved Mick Quinn. Bassisten opptrer ikke egentlig lenger som side-vokalist. Han synger nesten like mye som Gaz, og utfører jobben til punkt og prikke.

Som venta handla det mye om det aller ferskeste låtmaterialet, og best syns jeg de lyktes i ”Faraway”, en veldig typisk Supergrass-sang. Verset er helt ordinært, og så kommer dét refrenget – som bare løfter og løfter og løfter... Her var også keyboard-arrangementet ytterst korrekt; langt under om du forstår, buldrende – en touch av Bowies ”Heroes”.

Supergrass er glitrende, men i går var de ikke helt i hundre. Det innebærer at de i går var mye bedre enn nesten alle andre sammenlignbare band.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Super Supergrass tross startvansker

(17.06.22) Alltid trivelig med gjenhør med gamle helter og Supergrass leverte så absolutt varene.


Supergrass: Et ustødig dykk i 90-tallet

(14.11.08) (Oslo/PULS): Det er en stund siden vi har hørt fra dem, men på en mandag trakk Supergrass likevel like mange på konsert i Oslo som de gjorde sist gang de var her. Etter to skuffende plater er det likevel ikke det Supergrass vi lovpriste for nærmere 10 år siden som sto på scenen.


Supergrass: Diamond Hoo Ha

(14.04.08) Supergrass var de store yndlingene til både publikum og kritikere på siste halvdelen av 90-tallet. Siste årene har det imidlertid vært stillere rundt bandet, og det er ingen tilfeldighet.


Supergrass: Life On Other Planets

(30.09.02) Det har vært fryktelig stille fra Supergrass i et par år nå, og etter den litt skuffende selvtitulerte forrige-skiva er ikke forhåpningene skyhøye til "Life On Other Planets". Men Supergrass skuffer faktisk ikke.


Supergrass, live på nettet

(11.10.99) I morgen gjør Supergrass sin siste konsert på en lengre Englands-turné. Du kan se og høre den med egne øyne – på nettet.


Supergrass: Supergrass

(07.10.99) - Jeg tror det blir baaare kos og gøy og morsomt, jeg! Sa Harald Heide-Steen i en av sine legendariske Midtøsten-sketsjer. Jeg tenker på han hver gang jeg hører den nye LPen til Supergrass. Gaz Coombes, Mick Quinn, Danny Goffey og Robert Coombes har lagd den mest kosete britpop-plata jeg er lykkelig eier av (og det begynner å bli noen).


Supergrass: 20. september

(24.08.99) De fantastiske tre i Supergrass er klar med nytt album. Det er tredje gang, og only-in-it-for-the-money-gjengen har funnet grunn til feire seg sjøl. Tittel: ”Supergrass”.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.