Supergrass: Diamond Hoo Ha
Supergrass var de store yndlingene til både publikum og kritikere på siste halvdelen av 90-tallet. Siste årene har det imidlertid vært stillere rundt bandet, og det er ingen tilfeldighet.
Det er tre år siden Oxford-bandet gav ut den skuffende Road To Rouen, et album som ble til under spesielle omstendigheter etter at brødreparet Gaz (gitar og vokal) og Rob Coombes (keyboards) mistet deres mor under innspillingen. Albumet ble også en kommersiell fiasko. Oppkjøringen til Diamond Hoo Ha var heller ikke optimal, da bassist Mick Quinn klarte å gå i søvne ut av et vindu i andre etasje og brekke ryggen i fjor høst.
Så til årets Diamond Hoo Ha som ikke overraskende har et litt mer positivt uttrykk enn forgjengeren, men bandet virker å være på tomgang på låtskriversiden. "Diamond Hoo Ha Man" åpner med et "Moby Dick"-aktig riff, og er ingen oppfinnsom start på det nye albumet. Produsent Nick Launay har bak seg jobber for band som Nick Cave & The Bad Seeds, Arcade Fire og Yeah Yeah Yeahs, men klarer dessverre ikke å blåse nytt liv i den tafatte 2008-versjonen av britpopens rockealibi Supergrass.
Kvartetten disker videre desperate opp med helt greie pop- og rockelåter som andresingelen "Bad Blood" og ett av de få høydepunktene "Rebel In You" uten at noe av det direkte minner om glimt av gammel storhet. Det skorter på låtteft, vilje og faktisk energi - vel vitende om at det siste er det Supergrass aldri manglet i sine 10 første år som band.
Bandet prøver seg også på litt eksperimentering med en totalt kvalt saxofon i "The Return Of...", og det låter uinspirert og viljeløst, mens "Ghost Of A Friend" er flere hakk bedre med en godkjent sommerfølelse over låta.
Britpopen var kanskje like mye en boble som grunge-perioden var, og flere av bandene som regjerte i den perioden er også gått mer eller mindre i jorda, som Blur, Suede og Pulp. Om Supergrass nekter å gi seg, bør de ihvertfall ha vilje og teft nok til å gjenopplive karrieren sin med et tilstrekkelig knippe av de suksessfaktorene som definerte bandet igjennom I Should Coco (1995), den fantastiske In It For The Money (1997) og kritikersuksessen Supergrass (1999). Det minner ikke mye om det, dette her.
Del på Facebook | Del på Bluesky