Supergrass: Life On Other Planets

Det har vært fryktelig stille fra Supergrass i et par år nå, og etter den litt skuffende selvtitulerte forrige-skiva er ikke forhåpningene skyhøye til "Life On Other Planets". Men Supergrass skuffer faktisk ikke.


For her er det nemlig 40 mye mer jevne minutter enn faktumet var på "Supergrass" fra 1999.

Den platen hadde imidlertid singlesuksessene "Pumping On Your Stereo", "Moving" og "Mary". Men denne platens førstesingel "Grace" har ikke tatt av i så måte, og det kan gjøre litt til at "Life On Other Planets" får en litt treig start salgsmessig. Kritikkene i engelsk presse har også til nå vært litt beskjedne, noe som sikkert ikke hjelper det heller - selv om de tre foregående skivene til denne trioen har solgt til platina på hjemmebane.

Albumet har blitt til på den franske rivieraen, og produsent på "Life On Other Planets" er ingen ringere enn Beck- og Air-produsent Tony Hoffer.

Og platen har fått et røft uttrykk, og det er fort gjenkjennelig med Gaz Coombes stemme og bandets signatur-komp med 60-talls inspirerte trommer og bassganger.

"Seen The Light" og "Brecon Beacons" er to låter som fester seg tidlig i skiva, låter som befinner seg i et tempo som Supergrass finner seg lett til rett i - midtempo med vandrende bass og skikkelig sug i trommeavdelingen.

"Evening Of The Day" er Supergrass på litt ukjente marker, men takler det bra. Med "gjeste-vokal" fra bassisten og et kjempebra refreng er denne låta et av skivas høydepunkt. Den punk-inspirerte låta "Never Done Nothing Like That Before" er punk-låta vi alltid har ventet på at Supergrass skulle lage. Kort, brutal og med tonnevis av energi.

Skivens avslutning føyer seg fint inn blant mange andre av Supergrass' avslutningsspor, og er også denne gangen en flytende og smakfull smørje med deilige tangenter. Mot slutten høres det nesten ut som Richard Wright fra Pink Floyd gjester med skikkelig syre-synth.

"Life On Other Planets" er i så måte et mye bedre produkt enn forgjengeren. Den er ikke like sterk som Supergrass to første album, "I Should Coco" og "In It For The Money", men likefullt verdt investeringen. Her er det mange låter som vil gjøre seg fra scenen på Rockefeller 12. november.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Super Supergrass tross startvansker

(17.06.22) Alltid trivelig med gjenhør med gamle helter og Supergrass leverte så absolutt varene.


Supergrass: Et ustødig dykk i 90-tallet

(14.11.08) (Oslo/PULS): Det er en stund siden vi har hørt fra dem, men på en mandag trakk Supergrass likevel like mange på konsert i Oslo som de gjorde sist gang de var her. Etter to skuffende plater er det likevel ikke det Supergrass vi lovpriste for nærmere 10 år siden som sto på scenen.


Supergrass: Diamond Hoo Ha

(14.04.08) Supergrass var de store yndlingene til både publikum og kritikere på siste halvdelen av 90-tallet. Siste årene har det imidlertid vært stillere rundt bandet, og det er ingen tilfeldighet.


Supergrass i niognitti

(19.10.99) Gaz, OK – det er ingen tvil om hvem som er Mr. Supergrass. Men mannen på bildet her, Mick Quinn, er blitt en stadig mer sentral mann i live-sammenheng. På Rockefeller mandag trua han med å overta showet.


Supergrass, live på nettet

(11.10.99) I morgen gjør Supergrass sin siste konsert på en lengre Englands-turné. Du kan se og høre den med egne øyne – på nettet.


Supergrass: Supergrass

(07.10.99) - Jeg tror det blir baaare kos og gøy og morsomt, jeg! Sa Harald Heide-Steen i en av sine legendariske Midtøsten-sketsjer. Jeg tenker på han hver gang jeg hører den nye LPen til Supergrass. Gaz Coombes, Mick Quinn, Danny Goffey og Robert Coombes har lagd den mest kosete britpop-plata jeg er lykkelig eier av (og det begynner å bli noen).


Supergrass: 20. september

(24.08.99) De fantastiske tre i Supergrass er klar med nytt album. Det er tredje gang, og only-in-it-for-the-money-gjengen har funnet grunn til feire seg sjøl. Tittel: ”Supergrass”.


Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.


Westside Cowboy – herlig tradisjonelt

(17.09.26) De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.


Macklemore og Ed Sheeran - hva nå?

(16.09.26) Macklemore er ute av Ed Sheerans amerikanske stadionturné etter sine uttalelser om Palestina. Nå har flere andre artister forlatt turneen i solidaritet. Det som skulle være en av årets største popturneer har utviklet seg til en konflikt om kunstnerisk frihet, politiske ytringer, og hvem som egentlig bestemmer hva som kan sies fra en konsertscene.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


The Meffs til topps på Pstereo!

(11.09.26) Pstereo ser ut til å være i ferd med å "finne seg sjæl". Unge og ukjente band og navn dominerer.