Mantric: The Descent

Mantric er et nytt norsk band, men slett ingen noviser i norsk progressiv metal. Tre av karene i Mantric var med i Extol og opplevde å bli nominert til Spellemannsprisen i 2005. Det kan fort skje med "The Descent" også.


I så fall vil det ikke være ufortjent. The Descent har mye av det som kreves for at skiva skal bli lagt merke til av skjønnere og kjennere av metal. Bandet har tatt med seg mye av det beste fra Extol-tiden, men band som Lengsel og Benea Reach har også påvirket lydbildet, låtkonstruksjoner og øvrig musikalsk uttrykk Mantric. En liten anelse Winds og Age Of Silence kan også spores i enkelte låtpartier, men som helhet er Mantric-uttrykket atskillig tyngre.

Det handler om progressiv metalitet med god melodi, noe som gjør mange av låtene fengende farget av kreativ kraft og dynamisk spenst. Dette underbygges igjen av idérik bruk av gitar og trekkspill. Vokalen i de gode låtene veksler mellom en slags oldschool-variant til ren og melodisterk sang. Vekslingen viser låtenes dynamiske spennvidde, og bandets trygghet på variasjonsformidlingen oppleves som både spenstig og spennende.

Skiva har en dødperiode etter halvkjørt løp, men tar seg opp igjen mot slutten. Til slutt avkjøles den musikalske reisen med et lettere dissonant og repeterende gitaruttrykk, som også preger flere av de øvrige låtene i en viss grad. En svært god debut fra Mantric, dette. Så er det bare å håpe at ikke alt kreativt krutt er brukt opp med denne skiva. Uansett er neppe The Descent det eneste vi kommer til å få høre fra Mantric.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ole Børud - Death Metal goes Soul

(22.10.08) Ole Børud er nå aktuell med albumet ”Shakin’ the Ground” og er andremannen vi intervjuer i vår soul-trilogi. Han er det vi kaller for en ”underdog”, fordi mens Jarle Bernhoft og Name surfer på en ”gullkantet” platekontrakt med Universal, finner vi denne karen på selveide OBM (Ole Børud Music). Med en musikk-karriere som strekker seg over 26 år (han fyller snart 32) og som innebærer alt fra barnemusikk til death metal, står denne mannen nok en gang på egne sjelfulle bein.


Extol: The Blueprint Dives

(14.03.05) "Undecieved" var en herlig skive. Toppet med kongelåter som "Inferno" og "Ember" var det mer enn gjerne en plate som jeg lot tilbringe ekstra tid i cd-spilleren. Fem år senere kommer "The Blueprint Dives". En litt skuffende utgivelse som om ikke annet viser at Extol langt ifra er redde for å kontinuerlig utvikle seg videre.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.