Calexico: Carried to Dust
Betagende sørveststatssjarme og solhet spaghettiflørt; med "Carried To Dust" er Calexico tilbake i vant sjangerlandskap. Bandet fortsetter sine antydninger til politisk pimperock, men blir til tider noe kjedelig under den sedvanlige ørkensolen.
Jeg liker titler. Jeg kan til og med innrømme å ha kjøpt en rekke plater uhørt, bare av tittelglede og pur nysgjerrighet. Og slik Calexicos siste albumtittel får meg til å tenke på John Fante, slik innbyr åpningssporet Victor Jara's Hands til en kjærkommen kognitiv flukt. Victor Jara; chilensk poet, musiker og politisk aktivist som ble torturert og senere henrettet under det chilenske kuppet i 1973. Inspirasjonskilde for mange av søttitallets skandinaviske visesangere, deriblant Cornelis Vreeswijk og vår egen Lillebjørn Nilsen. Det er i sannhet poesi i albumets åpningstittel. Låta skuffer da heller ikke, selv om den ikke er platas sterkeste.
Troverdig smilende er jeg først under The News About William, den tredje av i alt femten varierte spor på Calexicos sjette studioalbum. Variert er i denne sammenheng betydelig relativt, men den skiller seg i alle fall i stor grad fra forrige plate; den mer nedtonede og sjangerflyktige "Garden Ruin". "Carried To Dust" er i grunnen en konsistent tilbakevending til og fortsettelse på vandringen gjennom terrenget i "Feast of Wire" fra 2003. Og den varmer også like godt. Særlig den glimrende gåsangen Writer's Minor Holiday.
Sjettesporet Man Made Lake representerer det ubestemmelige punktet hvor jeg alltid tenker på noe annet når jeg hører Calexico. Kanskje er dette utelukkende positivt; et tegn på en stemningsskapende drive det er vanskelig å sette fingeren på, i alle fall uten å nevne Madrugada. Kanskje er bandet her som et virkelig vakkert filmøyeblikk, hvor du tar deg selv i å henfalle til tanker om eget liv under visningen. Eller kanskje er det et uttrykk for kjedsomhet og lengsel etter noe nytt. Jeg vet ikke. Tankeflukt kan forekomme under høyst varierende omstendigheter. Dørgende kjedelig og døsende drømmeskapende er to forskjellige ting.
Uansett henrives jeg igjen når den nesten ironiske Inspiración fyller rommet. Jeg møtte aldri opp da det var spanskundervisning på skolen, men duetten med Amparo Sanchez er likevel megetsigende. House of Valparaiso er enda en velfungerende duett, her med Sam Beam (Iron&Wine) lurende i det bakre landskapet. Låta eksemplifiserer nok et fortreffelig samarbeid mellom de to, selv om jeg synes Beam gjør seg bedre med Calexico enn omvendt. Frontmann Joey Burns stemme gjør seg også godt til den skarpere Pieta Brown på Slowness; albumets klassiske countryskjønnhet.
Etter dette faller jeg litt ut. Jeg teller fire terningøyne og tenker på Jara. Helmodernistiske mantraer har aldri begeistret meg nevneverdig, særlig fordi begrepet kan romme til tider tomme uttrykk, og - ironisk nok - oppbrukte forsøk på såkalt originalitet. Jeg tar meg likevel i å tenke at Calexico med fordel kunne beveget seg litt videre, og da mener jeg ikke nødvendigvis i det musikalske landskapet. Det politisk-lyriske fokuset på "Garden Ruin" var faktisk forfriskende, og fikk nok mange, meg selv inkludert, til å drømme om mer politisk pimperock fra Giant Sand-offspring'et Calexico.
Red Blooms er i så måte en oppløftende avstikker på siste del av albumet; et etterlengtet og velartikulert ordverk om kalde netter i Russland. Jeg smiler. Og nyter tanken på at en av helgens formiddager kan tilbringes i Slottsparken med "Carried to Dust" på øret. Du burde prøve. Særlig om du var fan av 2003-utgivelsen "Feast of Wire". Albumet oppmuntrer også til tvetydig tankeflukt og henfallenhet til skjønne titler. Uansett tilbøyelighet burde du få med deg konserten på Rockefeller 26.oktober.
Del på Facebook | Del på Bluesky