Ramaskrik fra ørkenen

(Oslo/PULS): Ørkenrockbandet Calexico gjestet So What!-kjelleren tirsdag 22. januar, for å gi en intim smaksprøve på sitt kommende album "Feast of Wire". Bare hundre personer kunne kjøpe billett til denne begivenheten, og de billettene ble revet vekk fortere enn du kan si Calexico.


Calexico / /


Bandet består av tidligere medlemmer fra band som Giant Sand og OP8, og sitter på en respektabel bunke med kanongode låter som i mine ører best kan kategoriseres som stilren `ørkenrock`. Denne kvelden stiller de med vokalist og gitarist Joey Burns, Volker Zander som trakterte kontrabass, mens Martin Wenk trakterte litt av hvert, blandt annet trompet og trekkspill.

Bandet har opparbeida seg et stort navn innen den skranglete countryrock-scenen, og kvaliteten på skivene de har gitt ut (seks i tallet) har vært oppsiktsvekkende høy. Etter tirsdagens preview, tyder alt på at "Feast of Wire" holder samme kvalitetsnivå. Et lydhørt publikum fikk da også oppleve en del låter fra det kommende albumet, men de tok seg tid til å kjøre igjennom en del tidligere materiale. Og innimellom fikk vi servert sylskarpe og til tider hylende morsomme kommentarer fra Burns, som skapte en løs og ledig stemning med sine skakke betraktninger om alt fra basketball til bartenderne på Nylon.

I tillegg kan vi ikke unngå nevne en hysterisk morsom beretning om filmstjernen Jonny Wang, som vokste opp langt oppi lia i Trondheim, og som etterhvert gjorde karriere i amerikansk filmbusiness - akkompagnert av Burns countryinspirerte gitarspill....Regner med at dette var en improvisert historie, som neppe blir å finne på noen kommende Calexico-album.

Det blir ikke så altfor lang ventetid for Calexico-fansen som ikke var så heldige å fikk tak i billett til denne spesielle seansen. 24. april gjester de John Dee i Oslo, med en ny dose intelligent musikk med sjel, melodi og en folkelig framførelse. Be there!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bergenfest: Vi skal til grensen mellom USA og Mexico

(16.06.23) Sommeren er kommet til Vestlandets hovedstad, og hva kunne vel passet bedre enn varme toner fra sør-statene? Calexico spiller en herlig blanding av mariachi, cumbia, americana og tex-mex. Tidvis føler man nesten støvet klø i halsen, og man ser seg rundt etter Clint Eastwood.


Calexico: Tok med seg noe av ørkenvarmen til Oslo

(28.09.12) Alt blir kulere med blåserekke. Dette har Calexico fått med seg, og de stilte mannsterke med både mariachitrompeter, gitarer og ståbass. Rockefeller var for anledningen relativt fullt, temperaturen virket å være skrudd opp og Calexico hadde tatt med seg nyskrevne låter fra den rykende ferske skiva Algiers.


Calexico: Carried to Dust

(03.10.08) Betagende sørveststatssjarme og solhet spaghettiflørt; med "Carried To Dust" er Calexico tilbake i vant sjangerlandskap. Bandet fortsetter sine antydninger til politisk pimperock, men blir til tider noe kjedelig under den sedvanlige ørkensolen.


Calexico og Iron and Wine til Rockefeller

(07.12.05) Det ligger an til å bli en stor americana-aften på arbeidernes dag. 1. mai neste år står nemlig både Calexico og Iron and Wine på Rockefellers scene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.