På vekkelsesmøte med David Eugene Edwards
(Gøteborg/ PULS): For en sjelden gangs skyld legger David Eugene Edwards ut på turnè uten å stoppe innom Norge. Denne gangen er det som Woven Hand, men på scenen er han kun akkompagnert av Ordy Garrison på slagverk. Uansett setting, er likevel Edwards en mann som alltid er en garanti for gåsehudopplevelser - så var også tilfellet i Gøteborg lørdag kveld.
Woven Hand / /
Med høstens utgivelse "Consider The Birds", det andre ordentlige albumet til David Eugene Edwards` sideprosjekt Woven Hand, har dommedagsprofeten nok en gang levert et mesterverk av et album, spekket med gudfryktige dommedagsprofetier. DEEs utømmelige kilde av dyster americana ser ikke ut til å ha noen ende - heldigvis.
Liveutgaven av Woven Hand består på denne turnèen kun av Edwards og Ordy Garrrison. Garrison på slagverk, og DEE på gitarer - men denne gangen, hold dere fast - uten banjo! Den er byttet ut med en moderne mandolin, men lyden er nå engang omtrent den samme.
Det er fullt på den populære rockeklubben Sticky Fingers i Gøteborg denne kvelden. Et lokale som jeg vil anslå har en størrelse som noe midt imellom John Dee og Rockefeller. Lyden er dog ikke av John Dee/Rockefeller-kaliber. Litt for høy lyd på slagverk, og litt for lavt på Edwards, men det var ikke så markant at det ble plagsomt. Bakre del av lokalet på Sticky Fingers var innredet med en stor bardisk, og der kaklingen blant publikum er noe vi har vært skånet for under Oslo-besøkene, var det litt sjenerende under Gøteborgs-konserten.
Klokka ni strider sjefen David Eugene Edwards ned trappa til scenen, og tråkker til med übertøffe "Outlaw Song" fra 16 Horsepower-albumet "Folklore". En av trommene til Garrison går ad dundas, og vi får et lite opphold før "Sparrow Falls" framføres på akustisk gitar. Vakkert, men jeg merker tidlig at savnet av bass og tagenter er tilstede. Likevel, det var også intense øyeblikk under denne konserten. "White Bird" for eksempel, var en maktdemonstrasjon.
Edwards fortsetter med mange lysende (eller skal vi si mørke) øyeblikk under den halvannen times lange konserten. Av 16HP-materialet får vi også tidlig servert "Strawfoot", og senere som første ekstranummer får publikummeren som under hele konserten har mast om "Black Soul Choir" sitt ønske oppfylt - det til tross for at DEE stadig repliserte - I don`t know that one når fyren ropte.
 ( ) |
Men det var selvsagt Woven Hand-låter som preget settet, og med den minimalistiske settingen, var det duket for ganske annerledes arrangerte låter enn hva vi hører på skivene. Ta for eksempel "Down In Yon Forrest", som er ugjenkjennelig fra studioversjonen. Som vanlig er Edwards helt i sin egen verden på scenen. Han tar seg til ansiktet; ser opp mot taket og prøver å få kontakt med han der oppe - og gjør sitt beste for å frelse de frammøtte. Han er et ytterst fascinerende fenomen, og gåsehuden er uunngåelig på de sterkeste øyeblikkene. Kanskje aller sterkest på siste låt "Tin Finger", hvor han omtrent plukker ut øyeeplet sitt for å vise publikum at han mener alvor.
Totalinntrykket var nok muligens ikke like fantastisk som under Woven Hands konsert på John Dee i mars 2003, da han stilte med fullt band. Dette var en annerledes greie på grunn av den noe sære instrumenteringen, men en konsert med Woven Hand eller 16 Horsepower er en opplevelse utenom det vanlige uansett.
Trist at det norske folket ikke fikk oppleve dette, men det kommer selvfølgelig flere sjanser til neste år. Da er det duket for en dobbel dvd-utgivelse fra 16 Horsepower, og forhåpentligvis et nytt album. Da har ikke Edwards noe annet valg enn å sette Norge på turnèlista si.
 ( ) |
Del på Facebook | Del på Bluesky