Henning Kvitnes: Bare Vente Litt På Sjelen
Han kaller selskapet sitt Scandicana, og det kan se ut som det ligger en tanke bak. Henning Kvitnes står mer og mer fram som en norsk Fred Åkerström, eller vår variant av Poul Dissing - samtidig som han står med begge beina i den amerikanske låtskrivertradisjonen. "Bare Vente Litt På Sjelen" er haldenserens beste album til dato, by far.
Han har nesten 25 år i norsk musikkliv bak seg, og synes endelig å ha satt seg på nøyaktig den stolen der han trives best. - På vei tilbake til livet, sier han - men først må man krysse sitt spor.
Tekstene til disse sangene er virkelig oppsiktsvekkende fine. Det er umulig ikke å tro på dem; jeg vil tro de er 95% sjølopplevd og 5% fiction. Det faktum at han framfører dem på sin egen dialekt - sånn som en million mennesker på Østlandet snakker - øker troverdighetsgraden ytterligere. This man walks it like he talks it.
Nesten all musikken er veldig nede, i all hovedsak akustisk basert. Likevel blir det aldri "viser", det blir laid back rock - som sagt; Henning Kvitnes' helt egne skandinaviske variant.
Aller best liker jeg "Hver Gang Jeg Så En Stjerne Falt". Den minner litt om "Vinsjan På Kaia", men heldigvis først og fremst ved at de begge tilhører det aller ypperste som er skapt av norskspråklig pop.
Kan hende blir han aldri noen Åge Aleksandersen. Det vil seg liksom ikke slik. Men det er ikke fordi Henning Kvitnes ikke lager like gode låter som Åge gjorde på sin topp.
Vi får heller dyrke ham desto heftigere, vi som ser det store i den småvokste hverdagshelten fra Halden.
Del på Facebook | Del på Bluesky