Ornette or not? Ornette!

(Kongsberg/PULS): En av de siste gjenlevende legendene innen jazzen, Ornette Coleman, avslutta åpningsdagen på jubileumsfestivalen i sølvbyen. Det gjorde Coleman på det viset som man kan og skal forvente av en stilskaper: Han tok oss med til steder vi knapt ante eksisterte og han fortalte oss at originaliteten og skaperkraften fortsatt er tilstede i fullt monn.


Ornette Coleman / /


Den nå 74 år gamle altsaksofonisten, trompeteren, fiolinisten, men først og fremst stilskaperen og retningsgiveren Ornette Coleman har siden han sjokkerte store deler av jazzverdenen mot slutten av 50-tallet med sin frijazz, gått sine helt egne veier og aldri latt seg binde eller båssette. Det virker det ikke som om han har noen planer om nå heller.
Sammen med sin nye kvartett, bestående av sønnen Denardo Coleman på trommer og de to bassistene Greg Cohen og Tony Falanga, tok Ornette - han er en av dem vi har lov å være på fornavn med - oss med på ei reise i sin harmolodiske verden som kun han kan. Joe Zawinul har forsøksvis prøvd å beskrive harmolodi som et uttrykk der alle spiller solo hele tiden - samtidig som ingen gjør det. Eller motsatt, kan vi kanskje legge til?

Til tross for at Ortnettes musikk er fri, åpen og tildels løs, så er den samtidig uhyre melodisk, strukturert og bestemt. Alle fire jobber hele tida i samme retning og de kontante avslutningene på de relativt korte låtene, sier mye om hva slags struktur som ligger til grunn.
Ornettes bruk av forskjellige instrumenter - fortsatt er det den hvitmalte saksofonen som dominerer - skaper flotte kontraster i lydbildet. Lydbildet, eller sounden, er fortsatt helt spesiell for Ornette - to basser og trommer sier sitt om det. Cohen - en meget allsidig bassist som spiller både med swingklarinettisten Kenny Davern, John Zorn, Elvis Costello og Tom Waits - og kollega Falanga skaper unike stemninger der Cohen stort sett bare spiller med hendene - pizzicato - og Falanga med bue - arco.
Ornette Coleman anno 2004 er fortsatt den kraften og den retningsgiveren han har vært i bortimot 50 år. Han er og blir en urkraft og hans avslutningsblues, "Turnaround", tok oss ut i natten på beste vis.

PS Konserten kom i gang en og en halv time for seint - det holder ikke, ærede arrangører!

JUBILEUMSKONSERT

Arrangørene hadde valgt en helnorsk linje på sin åpningskonsert, selve jubileumskonserten. Ved hjelp av et grunnkomp bestående av Bjørn Alterhaug på bass, Per Husby på piano - som også måtte steppe inn som konferansier for Knut Borge på kort varsel -


( )

og Roger Johansen på trommer, blei vi i løpet av vel to timer tatt med på et tverrsnitt av det som har skjedd på Kongsberg-festivalen gjennom de første 40 åra av dens levetid.

Utmerkede solister som Christina Bjordal, Bodil Niska, Karin Krog, Egil Kapstad, Hallgeir Pedersen, Tore Johansen og Lars Martin Myhre - som sammen med Ingvar Hovland hadde skrevet en hyllest til jubilanten - spilte og småpludret oss gjennom ei hyggestund som blei akkuarat det, men heller ikke noe mer. Kanskje burde arrangørene ha lagt ambisjonslista noe høyere i forbindelse med jubileet?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Klimakrisa, according to Per Husby

(07.02.20) Musikken var gigantisk bra! Jeg kommer til den, men først noen ord om hva kvelden strengt tatt handla om: Klimakrisa.


Ukontrollert, regissert kaos

(15.07.08) En kan si mye rart om Ornette Coleman, men at mannen kan kle seg – den saken er heva over enhver tvil. Her mangla bare malingspøsen, så ville Maler'n til Bjercke eller Drygolin sporenstreks rykka inn som hovedsponsor. Makan til dress!


Spennende jazz fra 78 år gammel legende

(15.07.08) Ornette Coleman er en levende legende som betegnes som frijazzens far. Denne ettermiddagen får vi høre at hans musikalske univers ikke er fullt så sært som ryktet vil ha det til.


Ornette Coleman til Molde

(27.03.08) Ornette Coleman Quintet og kvartetten Mazur/ Molvær/ Youssef/ Aarset er nye navn til årets plakat på Moldejazz. Fra før har festivalen offentliggjort Patti Smith på Romsdalsmuseet, og et bestillingsverk signert Enslaved & Shining.


Bjørn Alterhaug: Moments

(04.07.05) For kort tid siden fylte en av norsk jazz' virkelige bautaer, Bjørn Alterhaug, 60 år. Det blei forhåpentligvis markert på behørig vis i Trondheim og dalstrøka nordover der Alterhaug lever og har sine røtter og sitt virke. Som det usedvanlig rause mennesket Alterhaug er byr han like godt alle oss andre på en presang også: "Moments", hans platedebut fra 1979, har kommet ut på CD for første gang og den har tålt tidens tann på alle slags vis.


Hilde Louise: Eleven Nights (And Two Early Mornings)

(04.03.04) Strømmen av spennende, norske jazzutøvere ser ut til å være uendelig. Ingenting er forsåvidt hyggeligere enn det: Det eneste man lurer på er egentlig hva de skal leve av alle sammen. Hilde Louise Asbjørnsen er et helt nytt navn for de fleste - som jazzvokalist. De som har fulgt godt med i norsk underholdningsliv de seineste åra har likevel støtt på navnet: Hilde Louise har, sammen med vennina Lene Kongsvik Johansen, gjort stor lykke som gjøgler med forestillingene "Noraprisen" og "Asbjørnsen og Joh. - Nye Eventyr".


Laila Dalseth: Everything I Love

(04.09.03) Laila Dalseth har med sine rundt 40 års fartstid i jazzbransjen så absolutt oppnådd veteranstatus. Den eminente vokalisten med røtter både i Bergen og Billie Holiday kunne enkelt og greit surfa videre på standardlåt-bølga med standardtolkninger, men som en ekte jazzmusikant så har hun stadig ønske om å gi seg sjøl utfordringer. Resultatet har blitt ett av hennes aller beste visittkort gjennom en lang og flott karriere.


Per Husby Septet: Peacemaker

(26.08.03) Per Husbys "Peacemaker" blei spilt inn i 1976, men utgitt i kun 500 eksemplarer på et lite studentselskap i Trondheim. På ett vis er dette den "egentlige" utgivelsen av dette flotte tidsbildet fra midten av 70-tallet. Samtidig som det er tidsbilde fra cirka et kvart århundre tilbake, er det også musikk som har tålt tidens tid tann på et fremragende vis.


Harald Bergersen: Harald Bergersen
Bjørn Johansen: Bjørn Johansen

(19.11.01) Harald Bergersen og Bjørn Johansen er to viktige musikanter fra den godt voksne jazzgenerasjonen. Med disse to utgivelsene foreligger det endelig en dokumentasjon over viktige epoker i deres karrierer.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.