Per Husby Septet: Peacemaker

Per Husbys "Peacemaker" blei spilt inn i 1976, men utgitt i kun 500 eksemplarer på et lite studentselskap i Trondheim. På ett vis er dette den "egentlige" utgivelsen av dette flotte tidsbildet fra midten av 70-tallet. Samtidig som det er tidsbilde fra cirka et kvart århundre tilbake, er det også musikk som har tålt tidens tid tann på et fremragende vis.


For det brede lag av folket har Per Husby vist sine kvaliteter i ei årrekke som arrangør, orkesterleder og pianist i Da CapoNRK. Om noen er i tvil så er det som jazzmusiker Husby har lært håndverket. "Peacemaker" er et fint prov på hvordan hans jazzkarriere på nasjonalt plan starta.

Oslo-gutten Per Husby flytta til Trondheim tidlig på 70-tallet for å bli sivilingeniør. Det har han også papir på, men såvidt jeg vet har ikke Husby praktisert én eneste dag som ingeniør - jazzen tok han og har aldri sluppet taket siden.

I løpet av studietida blei det stadig mer spilling og arrangering. Husby skrev også en hel del for store småband, men Asmund Bjørken Septet som han jobba mye med, var ikke overbefolka med notelesere, så mye blei liggende i skuffen. Etterhvert tok Husby mot til seg og spurte sine favorittmusikanter i Oslo-byen om de kunne tenke seg å bli med i en septett. Til hans store overraskelse svarte alle førstevalgene ja, bandet eksisterte cirka tre år og de spilte på festivalene både på Kongsberg og i Molde. Høsten 1976 følte Husby at de var klare for studio og plateinnspilling.

Bandet besto av Harald Bergersen på alt- og tenorsaksofon, Svein-Erik Gaardvik på trommer, Carl Morten Iversen på bass, Bjørn Johansen på sopran-, tenor- og barytonsaksofon, Knut Riisnæs på tenorsaksofon og Bernt Anker Steen på trompet og flügelhorn, samt sjefen sjøl på piano. Vi snakker her om kremen av norske musikanter på denne tida. Også fordi Gaardvik, Johansen og Steen har forlatt oss er dette et veldig hyggelig gjenhør.

Uttrykket likner mer på et stort småband enn på et lite storband, men Husby har makta gjennom sine arrangement å skape et veldig "stort" sound. Solistisk er dette strålende fra start til mål enten det er originallåter av Husby eller kjente saker fra Charlie Parker, Kenny Wheeler, Cedar Walton eller tittellåta til Harold Land som er utgangspunktet. I tillegg til den opprinnelige LP-en har Husby også funnet fram en ikke tidligere utgitt versjon av Strayhorn-klassikeren "Lush Life". Med hjelp av teknikerguru Jan Erik Kongshaugs mesterskap har musikken fått et lydmessig løft som gjør at innspillingene kunne ha vært gjort i går.

Dette er tidløs musikk spilt av noen av de viktigste jazzmusikantene i kongeriket på slutten av det forrige århundret. Jeg vil faktisk gå så langt å kalle det en liten kulturhistorisk begivenhet at denne "glemte" innspillinga nå har kommet ut på CD.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Klimakrisa, according to Per Husby

(07.02.20) Musikken var gigantisk bra! Jeg kommer til den, men først noen ord om hva kvelden strengt tatt handla om: Klimakrisa.


Bjørn Alterhaug: Moments

(04.07.05) For kort tid siden fylte en av norsk jazz' virkelige bautaer, Bjørn Alterhaug, 60 år. Det blei forhåpentligvis markert på behørig vis i Trondheim og dalstrøka nordover der Alterhaug lever og har sine røtter og sitt virke. Som det usedvanlig rause mennesket Alterhaug er byr han like godt alle oss andre på en presang også: "Moments", hans platedebut fra 1979, har kommet ut på CD for første gang og den har tålt tidens tann på alle slags vis.


Ornette or not? Ornette!

(01.07.04) (Kongsberg/PULS): En av de siste gjenlevende legendene innen jazzen, Ornette Coleman, avslutta åpningsdagen på jubileumsfestivalen i sølvbyen. Det gjorde Coleman på det viset som man kan og skal forvente av en stilskaper: Han tok oss med til steder vi knapt ante eksisterte og han fortalte oss at originaliteten og skaperkraften fortsatt er tilstede i fullt monn.


Hilde Louise: Eleven Nights (And Two Early Mornings)

(04.03.04) Strømmen av spennende, norske jazzutøvere ser ut til å være uendelig. Ingenting er forsåvidt hyggeligere enn det: Det eneste man lurer på er egentlig hva de skal leve av alle sammen. Hilde Louise Asbjørnsen er et helt nytt navn for de fleste - som jazzvokalist. De som har fulgt godt med i norsk underholdningsliv de seineste åra har likevel støtt på navnet: Hilde Louise har, sammen med vennina Lene Kongsvik Johansen, gjort stor lykke som gjøgler med forestillingene "Noraprisen" og "Asbjørnsen og Joh. - Nye Eventyr".


Laila Dalseth: Everything I Love

(04.09.03) Laila Dalseth har med sine rundt 40 års fartstid i jazzbransjen så absolutt oppnådd veteranstatus. Den eminente vokalisten med røtter både i Bergen og Billie Holiday kunne enkelt og greit surfa videre på standardlåt-bølga med standardtolkninger, men som en ekte jazzmusikant så har hun stadig ønske om å gi seg sjøl utfordringer. Resultatet har blitt ett av hennes aller beste visittkort gjennom en lang og flott karriere.


Harald Bergersen: Harald Bergersen
Bjørn Johansen: Bjørn Johansen

(19.11.01) Harald Bergersen og Bjørn Johansen er to viktige musikanter fra den godt voksne jazzgenerasjonen. Med disse to utgivelsene foreligger det endelig en dokumentasjon over viktige epoker i deres karrierer.


Sombr - indie-pop/rock-stjerne?

(11.11.25) Han headliner fredagen på Øya neste år. Hvor god er Sombr?


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.