Harald Bergersen: Harald Bergersen
Bjørn Johansen: Bjørn Johansen

Harald Bergersen og Bjørn Johansen er to viktige musikanter fra den godt voksne jazzgenerasjonen. Med disse to utgivelsene foreligger det endelig en dokumentasjon over viktige epoker i deres karrierer.


For noen uker siden kom første del av Oslo Jazz Circle og Gemini Records sin dokumentasjon av viktige musikanter og epoker i norsk jazzliv. Da var det trompeteren Rowland Greenberg, pianisten Einar Iversen og tenorsaksofonistene Arvid Gram Paulsen, Kristian Bergheim og Mikkel Flagstad som blei portrettert. Del to, av tre, foreligger nå og nok en gang er det saksofonister det dreier seg om: Harald Bergersen og Bjørn Johansen - begge noe yngre enn de tre fra forrige runde.

Harald Bergersen, født i 1937, er nok den minst kjente av de to hos den store hop. Hovedårsaken til det kan nok være at Bergersen i store deler av sin karriere har vært minst like mye opptatt med klassisk musikk, der klarinetten har spilt hovedrolla, som med jazz. Likevel har Bergersen helt siden slutten av 50-tallet vært en sentral skikkelse i spesielt hovedstadens jazzliv.

Plateutgivelsene har ikke akkurat trilla ut av sekken til Bergersen; den forrige kom i 1985, så disse innspillingene fra 1973 og 1978 er en kjærkommen tilvekst til dokumentasjonen av hva og hvem jazzmusikanten Harald Bergersen er.

Begge opptakene er gjort live, heholdsvis på salige Amalienborg Jazzhus, kanskje bedre kjent som Malla, i Oslo og på den like legendariske jazzklubben Trubaduren, eller Trubben, i Trondheim. På Oslo-opptakene har Bergersen med seg Henrik Lysiak på piano, Tore Nordlie på bass og Eyvind Olsen på trommer, mens de lokale heltene Bjørn Alterhaug på bass, Per Husby på piano og Ernst-Wiggo Sandbakk på trommer gjør en utmerka innsats i Trondheim.

Bergersen framstår som en uttrykksfull bebop-fundamentert saksofonist med røtter tilbake til mainstream-epoka. I all hovedsak får vi høre han på tenor, men sopranen benyttes også og jeg trives best med Bergersen i hans mer moderne utgave, i f.eks. Thad Jones' nydelige ballade "A Child Is Born" og Sonny Rollins-klassikeren "Oleo". Ingen av innspillingene var nok ment for utgivelse og vi møter to meget avslappa kvartetter, der jeg foretrekker Trondheims-utgaven som den absolutt mest homogene.

Bjørn Johansen, med John til mellomnavn, er født i 1940 og har bokstavelig talt spilt en mye mer sentral rolle i norsk jazzliv. Helt siden slutten av 50-tallet har Johansen vært en ledende skikkelse i det norske bebop-baserte miljøet på ymse saksofon-typer - som etter hvert kun har blitt tenorsaksofon. Platetilgangen med Johansen, både sammen med utenlandske storheter og spesielt sammen med hans sjelsfrende Egil Kapstad, har vært mye bedre enn i tilfellet Bergersen, men likevel har hans karriere vært alt for lite dokumentert. Her får vi 12 kutt med 9 forskjellige konstellasjoner innspilt fra 1960 og fram til 1990, og det er svært interessant å følge Johansens utvikling gjennom disse tidligere uutgitte innspillingene.

Johansen har vært en mann i konstant utvikling, sjøl om bebop-fundamentet hele tida har ligget i bånn. Johansen legger overhodet ikke skjul på at saksofonister som Dexter Gordon, tidlig John Coltrane og Sonny Rollins har vært og er en betydelig inspirasjonskilde og deres tøffe, røffe og utadvendte spillestil har en glitrende ambassadør i Norge - vi snakker på ingen måte om noen kopi, men om en særegen personlighet som har utvikla sitt eget uttrykk.

Arbeidet Oslo Jazz Circle og Gemini Records har lagt ned her er av stor historisk betydning og fortjener en masse verbale roser. Intervjuene med Bergersen og Johansen i omslagsheftene er også interessante, men mindre imponerende er det at navnene på enkelte av musikantene er feilskrevet. Jeg trodde ikke slikt blei godtatt i det gode broderskap i Oslo Jazz Circle, men så feil kan man altså ta. Nå gjenstår utgivelsene med Kjell Karlsen og Bjarne Nerem - det er ingen grunn til å tro at det blir noen nedtur.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Klimakrisa, according to Per Husby

(07.02.20) Musikken var gigantisk bra! Jeg kommer til den, men først noen ord om hva kvelden strengt tatt handla om: Klimakrisa.


Bjørn Alterhaug: Moments

(04.07.05) For kort tid siden fylte en av norsk jazz' virkelige bautaer, Bjørn Alterhaug, 60 år. Det blei forhåpentligvis markert på behørig vis i Trondheim og dalstrøka nordover der Alterhaug lever og har sine røtter og sitt virke. Som det usedvanlig rause mennesket Alterhaug er byr han like godt alle oss andre på en presang også: "Moments", hans platedebut fra 1979, har kommet ut på CD for første gang og den har tålt tidens tann på alle slags vis.


Ornette or not? Ornette!

(01.07.04) (Kongsberg/PULS): En av de siste gjenlevende legendene innen jazzen, Ornette Coleman, avslutta åpningsdagen på jubileumsfestivalen i sølvbyen. Det gjorde Coleman på det viset som man kan og skal forvente av en stilskaper: Han tok oss med til steder vi knapt ante eksisterte og han fortalte oss at originaliteten og skaperkraften fortsatt er tilstede i fullt monn.


Hilde Louise: Eleven Nights (And Two Early Mornings)

(04.03.04) Strømmen av spennende, norske jazzutøvere ser ut til å være uendelig. Ingenting er forsåvidt hyggeligere enn det: Det eneste man lurer på er egentlig hva de skal leve av alle sammen. Hilde Louise Asbjørnsen er et helt nytt navn for de fleste - som jazzvokalist. De som har fulgt godt med i norsk underholdningsliv de seineste åra har likevel støtt på navnet: Hilde Louise har, sammen med vennina Lene Kongsvik Johansen, gjort stor lykke som gjøgler med forestillingene "Noraprisen" og "Asbjørnsen og Joh. - Nye Eventyr".


Laila Dalseth: Everything I Love

(04.09.03) Laila Dalseth har med sine rundt 40 års fartstid i jazzbransjen så absolutt oppnådd veteranstatus. Den eminente vokalisten med røtter både i Bergen og Billie Holiday kunne enkelt og greit surfa videre på standardlåt-bølga med standardtolkninger, men som en ekte jazzmusikant så har hun stadig ønske om å gi seg sjøl utfordringer. Resultatet har blitt ett av hennes aller beste visittkort gjennom en lang og flott karriere.


Per Husby Septet: Peacemaker

(26.08.03) Per Husbys "Peacemaker" blei spilt inn i 1976, men utgitt i kun 500 eksemplarer på et lite studentselskap i Trondheim. På ett vis er dette den "egentlige" utgivelsen av dette flotte tidsbildet fra midten av 70-tallet. Samtidig som det er tidsbilde fra cirka et kvart århundre tilbake, er det også musikk som har tålt tidens tid tann på et fremragende vis.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.