Småkjedelig Lambchop

(Oslo/PULS): Jeg tok turen til Rockefeller i går for å bli frelst. Kurt Wagner har jeg hørt så mye godt om, at det nesten er flaut å si at jeg ikke har sjekka ut Lambchop tidligere. Men, jeg blei verken frelst, eller medlem av fanklubben dems basert på gårsdagens forestilling.


Lambchop / /


Rockefeller-konserten tidligere i år fikk uhemmet mye positiv omtale, og egentlig utelukkende basert på dette, tok undertegnede sjansen på at Lambchop skulle være en opplevelse fra scenen.

Det var forsåvidt en fin konsert, men uten at jeg blei spesielt blown away. Med den sterkt kritikerroste skiva "Is A Woman" i baggasjen, stilte de mannsterke opp på Rockefeller igjen, og leverte en fin, men for mitt vedkommende, litt kjedelig og intetsigende konsert. Men skal det sies at det nok hadde vært en stor fordel å ha satt seg mer inn i Lambchops diskografi enn det jeg har gjort.

Men det er ikke vanskelig å forstå at mange har et kjærlighetsforhold til dette bandet. De koser seg stort på scenen, og småprater med hverandre som om de skulle sitti hjemme i stua til Kurt. Låtene er som oftest rolige og salige, men de kan også speede opp innimellom - dog litt for sjelden.

Wagners dype og følelsesladde stemme krever møysommelig lytting og et oppmerksomt publikum; og den halvfulle salen var fullt ut konsentrert om det som foregikk på scenen. Ingen sjenerende støy fra sedvanlige pratemakere, og en lun og fin stemning under hele den to timer lange konserten.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lambchop: Len deg tilbake, lukk øynene og nyt

(07.07.21) Du får helt sikkert ikke høre mye vakrere musikk i år.


Lambchop på jakt etter cover-hits?

(19.11.20) Mange ganger, kanskje for ofte, tyr plateanmeldere til klisjeen «vanskelig å sette i bås». Om det bare én eneste gang skulle være på sin plass, må det være i tilfelle Lambchop.


Lambchop: Damaged

(17.10.06) Kurt Wagner er en av disse særingene som år etter år leverer godsaker til et relativt stabilt antall fans via sitt musikerkollektiv Lambchop. "Damaged" føyer seg pent og pyntelig inn i rekka av fine album - uten at det er noe mesterverk vi får servert denne gangen.


En verdig avslutning

(11.07.00) På Quartfestivalens siste dag var Lambchop aller siste band ut.
-We're a few members short tonight, they're all tied up in the toilet. But we'll do the best we can and play some new songs for you, sa frontfigur Kurt Wagner og satte seg ned med gitaren på scenekanten.


Lambchop: Nixon

(06.03.00) Det er nesten så man tror at det står til nå ukjente krefter bak mye av musikken på dette albumet. Mest fordi man føler seg så liten når slikt skal beskrives, men også fordi dette er mektig, lite sjangerrespekterende og veldig vakker musikk. “Nixon” er intet mindre enn en fantastisk plate.


Cyan Kicks rocker!

(19.12.25) Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!


Slomosa - stadig bedre og strammere

(19.12.25) Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!


I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.


Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.