Småkjedelig Lambchop

(Oslo/PULS): Jeg tok turen til Rockefeller i går for å bli frelst. Kurt Wagner har jeg hørt så mye godt om, at det nesten er flaut å si at jeg ikke har sjekka ut Lambchop tidligere. Men, jeg blei verken frelst, eller medlem av fanklubben dems basert på gårsdagens forestilling.


Lambchop / /


Rockefeller-konserten tidligere i år fikk uhemmet mye positiv omtale, og egentlig utelukkende basert på dette, tok undertegnede sjansen på at Lambchop skulle være en opplevelse fra scenen.

Det var forsåvidt en fin konsert, men uten at jeg blei spesielt blown away. Med den sterkt kritikerroste skiva "Is A Woman" i baggasjen, stilte de mannsterke opp på Rockefeller igjen, og leverte en fin, men for mitt vedkommende, litt kjedelig og intetsigende konsert. Men skal det sies at det nok hadde vært en stor fordel å ha satt seg mer inn i Lambchops diskografi enn det jeg har gjort.

Men det er ikke vanskelig å forstå at mange har et kjærlighetsforhold til dette bandet. De koser seg stort på scenen, og småprater med hverandre som om de skulle sitti hjemme i stua til Kurt. Låtene er som oftest rolige og salige, men de kan også speede opp innimellom - dog litt for sjelden.

Wagners dype og følelsesladde stemme krever møysommelig lytting og et oppmerksomt publikum; og den halvfulle salen var fullt ut konsentrert om det som foregikk på scenen. Ingen sjenerende støy fra sedvanlige pratemakere, og en lun og fin stemning under hele den to timer lange konserten.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lambchop: Len deg tilbake, lukk øynene og nyt

(07.07.21) Du får helt sikkert ikke høre mye vakrere musikk i år.


Lambchop på jakt etter cover-hits?

(19.11.20) Mange ganger, kanskje for ofte, tyr plateanmeldere til klisjeen «vanskelig å sette i bås». Om det bare én eneste gang skulle være på sin plass, må det være i tilfelle Lambchop.


Lambchop: Damaged

(17.10.06) Kurt Wagner er en av disse særingene som år etter år leverer godsaker til et relativt stabilt antall fans via sitt musikerkollektiv Lambchop. "Damaged" føyer seg pent og pyntelig inn i rekka av fine album - uten at det er noe mesterverk vi får servert denne gangen.


En verdig avslutning

(11.07.00) På Quartfestivalens siste dag var Lambchop aller siste band ut.
-We're a few members short tonight, they're all tied up in the toilet. But we'll do the best we can and play some new songs for you, sa frontfigur Kurt Wagner og satte seg ned med gitaren på scenekanten.


Lambchop: Nixon

(06.03.00) Det er nesten så man tror at det står til nå ukjente krefter bak mye av musikken på dette albumet. Mest fordi man føler seg så liten når slikt skal beskrives, men også fordi dette er mektig, lite sjangerrespekterende og veldig vakker musikk. “Nixon” er intet mindre enn en fantastisk plate.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.