Lambchop: Damaged

Kurt Wagner er en av disse særingene som år etter år leverer godsaker til et relativt stabilt antall fans via sitt musikerkollektiv Lambchop. "Damaged" føyer seg pent og pyntelig inn i rekka av fine album - uten at det er noe mesterverk vi får servert denne gangen.


Lambchop-kjennere vil neppe få seg noen store overraskelser når de går til innkjøp av "Damaged". Kurt Wagner snakkesynger like mørkt og skjørt som tidligere, og skriver like finurlige tekster som han alltid har gjort. Musikken tar utgangspunkt i en slags country, men henter mye inspirasjon fra pop, soul, rock og jazz - og det fungerer ypperlig når melodiene er velskrevne, men kan fort bli dørgende kjedelig når det ikke sitter som det skal. "Damaged" inneholder innslag av begge varianter, men heldigvis er de gode øyeblikkene såvidt i overtall.

Arrangementene er massivt minimalistiske, i den forstand at vi har en haug med musikere og instrumenter, i tillegg til flittig bruk av strykere - men alt røres sammen på en såpass forsiktig måte at det blir så langt ifra pompøst som det er mulig å komme, selv om forutsetningene er tilstede. Dette er følsom og fredelig høstmusikk som også mora di kan like.

Sjekk for eksempel ut åpningslåta "Paperback Bible", samt andre høydepunkter som "Beers Before The Barbican" og "I Would Have Waited Here All Day".

Albumet innehar mye kvalitet, men som vanlig er det litt for mange kjedelige øyeblikk til at "Damaged" blir stående høyt oppe på min personlige a-liste så fryktelig lenge.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lambchop: Len deg tilbake, lukk øynene og nyt

(07.07.21) Du får helt sikkert ikke høre mye vakrere musikk i år.


Lambchop på jakt etter cover-hits?

(19.11.20) Mange ganger, kanskje for ofte, tyr plateanmeldere til klisjeen «vanskelig å sette i bås». Om det bare én eneste gang skulle være på sin plass, må det være i tilfelle Lambchop.


Småkjedelig Lambchop

(27.09.02) (Oslo/PULS): Jeg tok turen til Rockefeller i går for å bli frelst. Kurt Wagner har jeg hørt så mye godt om, at det nesten er flaut å si at jeg ikke har sjekka ut Lambchop tidligere. Men, jeg blei verken frelst, eller medlem av fanklubben dems basert på gårsdagens forestilling.


En verdig avslutning

(11.07.00) På Quartfestivalens siste dag var Lambchop aller siste band ut.
-We're a few members short tonight, they're all tied up in the toilet. But we'll do the best we can and play some new songs for you, sa frontfigur Kurt Wagner og satte seg ned med gitaren på scenekanten.


Lambchop: Nixon

(06.03.00) Det er nesten så man tror at det står til nå ukjente krefter bak mye av musikken på dette albumet. Mest fordi man føler seg så liten når slikt skal beskrives, men også fordi dette er mektig, lite sjangerrespekterende og veldig vakker musikk. “Nixon” er intet mindre enn en fantastisk plate.


Solid pluss fra Mimi Webb

(22.02.26) Interessante melodier, gode tekster, dyktige musikere og en fantastisk stemme som jeg har veldig sansen for.


Lily Löwe blåste oss av banen

(22.02.26) Lily Löwe har satt standarden. Hotpants og hæler - for en sleppfest!


Lorna Shore m/gjester - uforglemmelig!

(21.02.26) Minusgradene holder seg iskalde i Oslo sentrum en kald onsdagsettermiddag, men det stopper ikke «Metall Nordmann» i å stå ute i bort imot en time før dørene åpner. Man kjenner at det er kaldt, men alle vet at kveldens show blir brennhett.


Hyggekveld med Elvis Presley

(20.02.26) Noe nytt om Elvis (1935-77)? Nei, selvfølgelig ikke. Men “EPiC: Elvis Presley in Concert” gir deg en trivelig kveld på kino.


Solid metalkveld - toppet av Paradise Lost

(18.02.26) Paradise Lost kom til Oslo for å spille, og de rev ned huset med stil.


Heidundrande tøft fra Rozario

(18.02.26) Imponerende vokal, fete riff, perfekt tromming, drivende låter med gode tekster. Rozario i et nøtteskall.