Dixi: Going To The Mardi Gras
Det kommer neppe som noen stor overraskelse at det syder og koker i norsk jazz om dagen. Verken kvantiteten eller kvaliteten har vel neppe vært bedre noensinne. Noe overraskende er det vel kanskje at det også innafor det utvida tradjazz-begrepet skjer mye - også blant den oppvoksende slekt. Dixi fra festivalbyen Molde er et glitrende eksempel.
Til tross for at medlemmene av Dixi bare er mellom 18 og 25 år, er "Going To The Mardi Gras" bandets tredje CD. De har spilt sammen siden 1996, da yngstemann var 12 år ung. Årsaken til at tradjazz blei utgangspunktet for de unge herrenes musikkinteresse henger ikke overraskende sammen med en viss jazzfestival i hjembyen. Arbeidet spesielt miljøet rundt Ytre Suløens Jass-ensemble har gjort for å skape interesse og entusiasme blant ungdom for bl.a. den daglige gateparaden gjennom byen under festivalen, har på mange vis vært en katalysator.
Ringvirkningene har blitt ganske mange allerede for Dixi. Tre CD-er, festivaljobber i både Oslo og Ålesund i tillegg til i hjembyen, jazzklubb-spilling og jobber for næringslivet, samt opptredener både på radio og TV kan bandet slå i bordet med.
Utgangspunktet for bandets musikalske reise er å finne i New Orleans-musikk fra 1920-tallet. I tillegg blander Dixi inn krydder fra både gospel og latinamerikansk musikk, noe som gjør at bandet faktisk allerede er i besittelse av sitt egen sound.
Besetninga er slik den skal være i en slik musikalsk setting: Gunnar Bech på trombone, Daniel Herskedal på tuba, Frank Iversen på banjo, Vidar Norheim på trommer, Hayden Powell på trompet og Brynjar Rasmussen på klarinett.
Både kollektivt og i stor grad også solistisk har de seks kommet opp på et bemerkelsesverdig høyt nivå, sin unge alder tatt i betraktning - og at dette er unge herrer med et ekte forhold til dette uttrykket bør det ikke herske den minste tvil om. Uten forkleinelse for noen av de andre, så velger jeg likevel å trekke fram Herskedals meget langt framskredne tubasolo på "Laughing Samba" - et glitrende bevis på at han i tillegg til å ha tradisjonen inne også ser framover. Dessuten har vi med en intet mindre enn framifrå instrumentalist å gjøre, og de andre ligger på ingen måte langt etter - om i det hele tatt.
Repertoaret er i stor grad kjent og kjært: "Baby Won't You Please Come Home", "The Sheik Of Araby", "Black And Blue" og "The Beale Street Blues" blant andre, men både arrangementene og de mange gjestevisittene fra den utmerkede vokalisten Ketil Rasmussen gjør sitt til at dette låter uforskamma friskt.
Del på Facebook | Del på Bluesky