Dixi: Going To The Mardi Gras

Det kommer neppe som noen stor overraskelse at det syder og koker i norsk jazz om dagen. Verken kvantiteten eller kvaliteten har vel neppe vært bedre noensinne. Noe overraskende er det vel kanskje at det også innafor det utvida tradjazz-begrepet skjer mye - også blant den oppvoksende slekt. Dixi fra festivalbyen Molde er et glitrende eksempel.


Til tross for at medlemmene av Dixi bare er mellom 18 og 25 år, er "Going To The Mardi Gras" bandets tredje CD. De har spilt sammen siden 1996, da yngstemann var 12 år ung. Årsaken til at tradjazz blei utgangspunktet for de unge herrenes musikkinteresse henger ikke overraskende sammen med en viss jazzfestival i hjembyen. Arbeidet spesielt miljøet rundt Ytre Suløens Jass-ensemble har gjort for å skape interesse og entusiasme blant ungdom for bl.a. den daglige gateparaden gjennom byen under festivalen, har på mange vis vært en katalysator.

Ringvirkningene har blitt ganske mange allerede for Dixi. Tre CD-er, festivaljobber i både Oslo og Ålesund i tillegg til i hjembyen, jazzklubb-spilling og jobber for næringslivet, samt opptredener både på radio og TV kan bandet slå i bordet med.

Utgangspunktet for bandets musikalske reise er å finne i New Orleans-musikk fra 1920-tallet. I tillegg blander Dixi inn krydder fra både gospel og latinamerikansk musikk, noe som gjør at bandet faktisk allerede er i besittelse av sitt egen sound.

Besetninga er slik den skal være i en slik musikalsk setting: Gunnar Bech på trombone, Daniel Herskedal på tuba, Frank Iversen på banjo, Vidar Norheim på trommer, Hayden Powell på trompet og Brynjar Rasmussen på klarinett.

Både kollektivt og i stor grad også solistisk har de seks kommet opp på et bemerkelsesverdig høyt nivå, sin unge alder tatt i betraktning - og at dette er unge herrer med et ekte forhold til dette uttrykket bør det ikke herske den minste tvil om. Uten forkleinelse for noen av de andre, så velger jeg likevel å trekke fram Herskedals meget langt framskredne tubasolo på "Laughing Samba" - et glitrende bevis på at han i tillegg til å ha tradisjonen inne også ser framover. Dessuten har vi med en intet mindre enn framifrå instrumentalist å gjøre, og de andre ligger på ingen måte langt etter - om i det hele tatt.

Repertoaret er i stor grad kjent og kjært: "Baby Won't You Please Come Home", "The Sheik Of Araby", "Black And Blue" og "The Beale Street Blues" blant andre, men både arrangementene og de mange gjestevisittene fra den utmerkede vokalisten Ketil Rasmussen gjør sitt til at dette låter uforskamma friskt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Pur nytelse med Daniel Herskedal

(04.05.25) Jazz for mange flere enn dem som liker jazz.


Daniel Herskedals superkvartett

(14.08.24) En konsert av typen «ja, hva skal man egentlig si»? Enn si hva skal man skrive? Hvordan angripe dette vidunderlige lydlandskapet med ord?


Søk gjerne havn hos Daniel Herskedal

(06.07.21) Dette er ei plate for deg som «ikke kan fordra jazz». Men som i realiteten bare ikke har oppdaga det – at du faktisk liker jazz!


Trondheim Jazz Orchestra & Vigleik Storaas: Tribute

(02.03.06) Hvor var du da Trondheim Jazz Orchestra møtte Chick Corea i New York kan lett bli jazz-Norges svar på Brå og staven. Jeg var så heldig at jeg kan si jeg var der - i New York altså. Det var mange grunner til at det var en historisk opplevelse, men kvaliteten på TJO var så avgjort en av dem. Her møter vi en annen tapning av TJO med musikk av Vigleik Storaas i forbindelse med jazzlinja i Trondheim sitt 25 års jubileum. Også denne versjonen er glitrende!


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.