Dixi: Going To The Mardi Gras

Det kommer neppe som noen stor overraskelse at det syder og koker i norsk jazz om dagen. Verken kvantiteten eller kvaliteten har vel neppe vært bedre noensinne. Noe overraskende er det vel kanskje at det også innafor det utvida tradjazz-begrepet skjer mye - også blant den oppvoksende slekt. Dixi fra festivalbyen Molde er et glitrende eksempel.


Til tross for at medlemmene av Dixi bare er mellom 18 og 25 år, er "Going To The Mardi Gras" bandets tredje CD. De har spilt sammen siden 1996, da yngstemann var 12 år ung. Årsaken til at tradjazz blei utgangspunktet for de unge herrenes musikkinteresse henger ikke overraskende sammen med en viss jazzfestival i hjembyen. Arbeidet spesielt miljøet rundt Ytre Suløens Jass-ensemble har gjort for å skape interesse og entusiasme blant ungdom for bl.a. den daglige gateparaden gjennom byen under festivalen, har på mange vis vært en katalysator.

Ringvirkningene har blitt ganske mange allerede for Dixi. Tre CD-er, festivaljobber i både Oslo og Ålesund i tillegg til i hjembyen, jazzklubb-spilling og jobber for næringslivet, samt opptredener både på radio og TV kan bandet slå i bordet med.

Utgangspunktet for bandets musikalske reise er å finne i New Orleans-musikk fra 1920-tallet. I tillegg blander Dixi inn krydder fra både gospel og latinamerikansk musikk, noe som gjør at bandet faktisk allerede er i besittelse av sitt egen sound.

Besetninga er slik den skal være i en slik musikalsk setting: Gunnar Bech på trombone, Daniel Herskedal på tuba, Frank Iversen på banjo, Vidar Norheim på trommer, Hayden Powell på trompet og Brynjar Rasmussen på klarinett.

Både kollektivt og i stor grad også solistisk har de seks kommet opp på et bemerkelsesverdig høyt nivå, sin unge alder tatt i betraktning - og at dette er unge herrer med et ekte forhold til dette uttrykket bør det ikke herske den minste tvil om. Uten forkleinelse for noen av de andre, så velger jeg likevel å trekke fram Herskedals meget langt framskredne tubasolo på "Laughing Samba" - et glitrende bevis på at han i tillegg til å ha tradisjonen inne også ser framover. Dessuten har vi med en intet mindre enn framifrå instrumentalist å gjøre, og de andre ligger på ingen måte langt etter - om i det hele tatt.

Repertoaret er i stor grad kjent og kjært: "Baby Won't You Please Come Home", "The Sheik Of Araby", "Black And Blue" og "The Beale Street Blues" blant andre, men både arrangementene og de mange gjestevisittene fra den utmerkede vokalisten Ketil Rasmussen gjør sitt til at dette låter uforskamma friskt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Pur nytelse med Daniel Herskedal

(04.05.25) Jazz for mange flere enn dem som liker jazz.


Daniel Herskedals superkvartett

(14.08.24) En konsert av typen «ja, hva skal man egentlig si»? Enn si hva skal man skrive? Hvordan angripe dette vidunderlige lydlandskapet med ord?


Søk gjerne havn hos Daniel Herskedal

(06.07.21) Dette er ei plate for deg som «ikke kan fordra jazz». Men som i realiteten bare ikke har oppdaga det – at du faktisk liker jazz!


Trondheim Jazz Orchestra & Vigleik Storaas: Tribute

(02.03.06) Hvor var du da Trondheim Jazz Orchestra møtte Chick Corea i New York kan lett bli jazz-Norges svar på Brå og staven. Jeg var så heldig at jeg kan si jeg var der - i New York altså. Det var mange grunner til at det var en historisk opplevelse, men kvaliteten på TJO var så avgjort en av dem. Her møter vi en annen tapning av TJO med musikk av Vigleik Storaas i forbindelse med jazzlinja i Trondheim sitt 25 års jubileum. Også denne versjonen er glitrende!


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.