Pur nytelse med Daniel Herskedal

Jazz for mange flere enn dem som liker jazz.


Det er et drøyt halvår siden vi så ham i utvida format, den gang med Emilie Nicolas som viktig bidragsyter. Her er han med sitt tiende album, det femte med Eyolf Dale (piano) og Helge Andreas Norbakken (perkusjon).

Ifølge omslaget spiller Daniel Herskedal ”brass”. Det vil si diverse messinginstrumenter. I sin ungdom spilte han valthorn; instrumentet der utøveren har hånda inne i sjallstykket, som sitter på motsatt side av munnstykket. Du som har sett Nyttårskonserten fra Wien har helt sikkert lagt merke til utøvergruppa som spiller valthorn. Instrumentet har en ytterst myk klang, og brukes ofte som solo-instrument i symfoniorkestre. Det er forresten lyden av valthorn du hører når du setter i gang «You Can’t Always Get What You Want» med The Rolling Stones.

Tidlig i karrieren gikk Herskedal over til tuba, det aller største messinginstrumentet. Etter hvert har han utvida instrumentgarderoben til også å inkludere basstrompet; en trompet som lyder enda mykere enn et flügelhorn.

Nok fra skolemester Rønsen!

Med ytterst få unntak, består «Movements Of Air» av 10 temmelig stille og rolige låter. Mye må være skrevet ned på noter, men improvisasjon er likevel stikkordet over hele linja. Noen vil mene improvisasjonen nærmest går upåakta hen. Forklaring: Denne trioen har spilt sammen i 10 år, og kjenner hverandre som egen bukselomme.

Britiske musikkanmeldere bruker ofte uttrykket «it grows on you». Dette er et sånt album. Melodiene vokser og vokser, og blir vakrere og vakrere for hver gang du lytter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Daniel Herskedals superkvartett

(14.08.24) En konsert av typen «ja, hva skal man egentlig si»? Enn si hva skal man skrive? Hvordan angripe dette vidunderlige lydlandskapet med ord?


Søk gjerne havn hos Daniel Herskedal

(06.07.21) Dette er ei plate for deg som «ikke kan fordra jazz». Men som i realiteten bare ikke har oppdaga det – at du faktisk liker jazz!


Trondheim Jazz Orchestra & Vigleik Storaas: Tribute

(02.03.06) Hvor var du da Trondheim Jazz Orchestra møtte Chick Corea i New York kan lett bli jazz-Norges svar på Brå og staven. Jeg var så heldig at jeg kan si jeg var der - i New York altså. Det var mange grunner til at det var en historisk opplevelse, men kvaliteten på TJO var så avgjort en av dem. Her møter vi en annen tapning av TJO med musikk av Vigleik Storaas i forbindelse med jazzlinja i Trondheim sitt 25 års jubileum. Også denne versjonen er glitrende!


Dixi: Going To The Mardi Gras

(23.07.02) Det kommer neppe som noen stor overraskelse at det syder og koker i norsk jazz om dagen. Verken kvantiteten eller kvaliteten har vel neppe vært bedre noensinne. Noe overraskende er det vel kanskje at det også innafor det utvida tradjazz-begrepet skjer mye - også blant den oppvoksende slekt. Dixi fra festivalbyen Molde er et glitrende eksempel.


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.