Pur nytelse med Daniel Herskedal

Jazz for mange flere enn dem som liker jazz.


Det er et drøyt halvår siden vi så ham i utvida format, den gang med Emilie Nicolas som viktig bidragsyter. Her er han med sitt tiende album, det femte med Eyolf Dale (piano) og Helge Andreas Norbakken (perkusjon).

Ifølge omslaget spiller Daniel Herskedal ”brass”. Det vil si diverse messinginstrumenter. I sin ungdom spilte han valthorn; instrumentet der utøveren har hånda inne i sjallstykket, som sitter på motsatt side av munnstykket. Du som har sett Nyttårskonserten fra Wien har helt sikkert lagt merke til utøvergruppa som spiller valthorn. Instrumentet har en ytterst myk klang, og brukes ofte som solo-instrument i symfoniorkestre. Det er forresten lyden av valthorn du hører når du setter i gang «You Can’t Always Get What You Want» med The Rolling Stones.

Tidlig i karrieren gikk Herskedal over til tuba, det aller største messinginstrumentet. Etter hvert har han utvida instrumentgarderoben til også å inkludere basstrompet; en trompet som lyder enda mykere enn et flügelhorn.

Nok fra skolemester Rønsen!

Med ytterst få unntak, består «Movements Of Air» av 10 temmelig stille og rolige låter. Mye må være skrevet ned på noter, men improvisasjon er likevel stikkordet over hele linja. Noen vil mene improvisasjonen nærmest går upåakta hen. Forklaring: Denne trioen har spilt sammen i 10 år, og kjenner hverandre som egen bukselomme.

Britiske musikkanmeldere bruker ofte uttrykket «it grows on you». Dette er et sånt album. Melodiene vokser og vokser, og blir vakrere og vakrere for hver gang du lytter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Daniel Herskedals superkvartett

(14.08.24) En konsert av typen «ja, hva skal man egentlig si»? Enn si hva skal man skrive? Hvordan angripe dette vidunderlige lydlandskapet med ord?


Søk gjerne havn hos Daniel Herskedal

(06.07.21) Dette er ei plate for deg som «ikke kan fordra jazz». Men som i realiteten bare ikke har oppdaga det – at du faktisk liker jazz!


Trondheim Jazz Orchestra & Vigleik Storaas: Tribute

(02.03.06) Hvor var du da Trondheim Jazz Orchestra møtte Chick Corea i New York kan lett bli jazz-Norges svar på Brå og staven. Jeg var så heldig at jeg kan si jeg var der - i New York altså. Det var mange grunner til at det var en historisk opplevelse, men kvaliteten på TJO var så avgjort en av dem. Her møter vi en annen tapning av TJO med musikk av Vigleik Storaas i forbindelse med jazzlinja i Trondheim sitt 25 års jubileum. Også denne versjonen er glitrende!


Dixi: Going To The Mardi Gras

(23.07.02) Det kommer neppe som noen stor overraskelse at det syder og koker i norsk jazz om dagen. Verken kvantiteten eller kvaliteten har vel neppe vært bedre noensinne. Noe overraskende er det vel kanskje at det også innafor det utvida tradjazz-begrepet skjer mye - også blant den oppvoksende slekt. Dixi fra festivalbyen Molde er et glitrende eksempel.


Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.