David Bowie: Heathen
- I wish I was smarter, synger Bowie. Jeg tror definitivt ikke vi skal ta det som noe sjølbiografisk utsagn. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer treffende karakteristikk av denne mannen enn nettopp - smart. De som ikke helt har greid å slå følge på hans mange eksesser de siste tjue åra kan puste letta ut. Med Tony Visconti tilbake i produsentstolen, er Bowie tilbake omtrent det han beskriver i "Slip Away": - Some of us always stay behind/Down in space/It's always 1982/The joke we always knew.
Kanskje skal vi faktisk enda noe lenger tilbake i tid. "Slow Burn" er mer enn bare litt inspirert av hans smash hit "Heroes". Men, illustrerende nok - mer gitarorientert. Hvilket forteller alt om hvor langt foran sin tid Bowie og Brian Eno befant seg da de presterte sin Berlin-trilogi mot slutten av 70-tallet.
"Slow Burn" er også et godt eksempel på hvordan Bowie evner å få relativt ukomplisert pop til å låte "stort"; som om det ikke dreide seg om en enkel popsang, om du forstår.
Motsatt, er han en kløpper til å få mer utfordrende komposisjoner til å låte som pur pop - slik han denne gang f.eks. gjør i "5.15 The Angels Have Gone" og tittelkuttet.
- Sort of a homecoming, kalte U2 det i sin tid. Og ja - det føles vel på sett og vis slik, nå når David Bowie & Tony Visconti igjen er et par. Deres samarbeid begynte på slutten av 60-tallet. I kjølvannet av Bowies debut-album "Man Of Words, Man Of Music" turnerte de - med Visconti som bassist - under navnet Hype.
Det var liksom der hele denne komplett fantastiske beretninga om David Bowie begynte; "Space Oddity" fins på det albumet.
Ikke alle har det like enkelt som undertegnede. Jeg har nemlig likt alt han har gjort. Vel kunne jeg styre meg for en del av det han presenterte i etterkant av "Let's Dance" - selv om jeg syns "Absolute Beginners" var praktfull! - men da han vendte tilbake med den rått-gitar Pixies-inspirerte tungrock-kvartetten Tin Machine var jeg rått begeistra. (Han gjør forresten en Pixies-cover på dette albumet; en ganske så poppa og helt OK versjon av "Cactus". Noe lignende skjer med Neil Youngs "I've Been Waiting For You".) På samme måte syns jeg han kom meget bra fra det i sin flørt med triphop og den aller tyngste industrimetallen mot slutten av det forrige århundre.
"Heaten" - en Bowie-klassiker? Nei, ikke i mine ører. Til det er den for ujevn. Jeg mener; de aller beste Bowie-albumene inneholder jo bare klassikere! Men kom ikke her og si du blir lei deg om han spiller "Everyone Says 'Hi'" på Odderøya om noen små uker!
Del på Facebook | Del på Bluesky