Never Get Old

(Stockholm/PULS): Heroes? David Bowie. Du finner ikke mer relevant pop-kunst.

---

David Bowie / /

Av Arild Rønsen // 10.10.03

---

Han er blitt 56, men ser ut som han er 36. Så kan jo vi vanlig dødelige bare undre, hvordan dét er mulig - etter å ha fortært det som fins av illegale medikamenter, samtidig som han røyker som en svamp. Kanskje har han gjennomgått noen operasjoner.

Jeg driter i det, han har i hvert fall råd til det - og penga har han tjent på ærlig vis. Jeg sier som Unni Wilhelmsem: -Er det dyrt, å betale litt mindre for en CD enn for en pizza? Meg bekjent er pizzaen borte på null komma svisj, mens "Scary Monsters"...? Vi snakker evige verdier. Ashes to ashes.

David Bowie på scenen år 2003 er det mest fantastiske jeg har sett. Og jeg har sett mye. Sant å si har jeg sett de fleste - Stones, Dylan, McCartney, Pink Floyd, Prince, U2, REM, Sting, Springsteen, ja jeg har til og med sett Kylie Minouge og Destiny's Child - men ingen har hatt denne enorme ustrålinga. Kombinert med makt. David Bowie er reinspikka power. Det er godt ikke Hitler eller Stalin hadde akkurat denne evnen. For da hadde de eller deres åndelige etterkommere regjert, fortsatt.

De fleste mener Bowie gjorde sine beste ting på 70-tallet, og det er nok korrekt - selv om hans aller beste album kom i 1980. Men så kommer han på scenen, et kvart sekel seinere, og serverer en mix av det han komponerte på 80- og 90-tallen - og slår beina under alt og alle.

Hver for seg er ikke låtene legendariske. Likevel evner han å få konserten til å høres ut som ei Greatest Hits-pakke. Han er så ubegripelig stødig. Så alert. Så tidsriktig. Så relevant.

Hvorfor? Fordi han tror på alt han gjør. Han veit at alt han gjør er riktig. Han gidder rett og slett ikke å spille "Space Odity" eller "Starman" for tusende gang, fordi han syns "Bring Me The Disco King" - akkurat nå - er mer interessant. Og som han gjør den! I rein jazz-utgave. Himmel og hav; publikumet på Voss & Kongsberg & Molde ville gått amok!

( )

Så leverer han til slutt likevel "Heroes". Og "Rebel Rebel". Og "Ashes To Ahes". Og "Ziggy Stardust". Men det er låtene fra "Heathen" og "Reality" som dominerer både hjerte og hjerne - selv om jeg må innrømme at "Let's Dance" tar kaka. Jeg har aldri likt denne sangen. Først og fremst, kanskje, fordi den kom i Bowies utprega "pop"-periode. Rød sko, liksom. Da han ankom Arlanda Airport i aprikosfarga dress, i regnvær, med solbriller - og syns det var litt plagsomt at noen så på'n.

I år låter "Let's Dance" omtrent som "Ziggy Stardust". Glamrock på sitt aller beste.

Om jeg blir tildelt ett liv til, velger jeg på øverste hylle. Da blir jeg David Bowie.

Det sedvanlige Bowie-settet under "Reality Tour 2003", er satt sammen som følger:

New Killer Star
Afraid
Fame
Cactus
Battle For Britain (The Letter)
Fall Dog Bombs The Moon
Breaking Glass
Reality
Changes
The Man Who Sold The World
Hallo Spaceboy
Under Pressure
Sunday
Bring Me The Disco King
She'll Drive The Big Car
Ashes To Ashes
Never Get Old
Pablo Picasso
Fantastic Voyage
I'm Afraid Of Americans
Rebel Rebel
Heroes
Heathen
-------------
Slip Away
Hang On To Yourself
Let's Dance
Ziggy Stardust

---

Del på Facebook | Del på Bluesky