Mary J. Blige: No More Drama
Den såkalte queen of hip hop soul er endelig tilbake, og det har vi sannelig venta på. Riktignok er hun ikke trist lenger, men musikken lider likevel ikke under det. Vi er glade på Marys vegne vi - og for at hun har kommet opp med dette praktfulle stykket musikk.
Siden debuten med Whats The 411 i 1992 - da hun var en ungjente fra utkanten av New York - har anerkjennelse til damen bare vokst og vokst.
Hun har hele tiden hatt en helt genuin intensitet i materialet og utførelsen av det, og har i tillegg en stemme som få andre. Om jeg får være litt personlig, så er det ingen som kan røre ved tårekanalene mine som stemmen til frøken Blige. Spesielt de gangene det helt uventet blir spilt noe av henne et eller annet sted - jeg blir fullstendig, eh, overmannet. Hun har fortsatt den evnen. Heldigvis.
Som på også finfine Share My World, eller "My Life", og hennes forrige - min personlige favoritt - Mary. På den plata begynte hun smått å løsne litt fra alt det vonde hun skal ha opplevd, men det er samtidig en, for lytteren, praktfull sårhet over de supergode låtene.
Denne gangen har Mary endelig fått tatt et oppgjør med alt det som tynget henne. Tittelen indikerer vel det ganske godt også. Faren ved det kunne selvsagt vært at den omtalte sårheten og intensiteten hadde forsvunnet, men den er der fortsatt, bare på andre måter. Heldigvis.
Forhåpentligvis har de fleste allerede danset seg gjennomsvette til den første singelen fra albumet; den Dr. Dre-produserte, fantastiske soulhiphopbangeren Family Affair. Her har du intensitet, og for ikke å glemme, et driv og samspill mellom produksjonen og Mary at det er til å lette fullstendig av. Et slags motstykke er det overveldende (er fullstendig klar over forholdsvis sterk og pompøs ordbruk her nå, men jeg mener hvert ord) tittelsporet, hvor punktum for alt drama, alle tårer, alle løgner, alt spill, blir satt. Også her lekkert produsert, denne gangen av Jimmy Jam og Terry Lewis, og en virkelig stor, jeg mener, STOR låt.
Av andre produsenter kan nevnes låta Steal Away, hvor de svært produktive The Neptunes har arbeidet i kulissene. Pharrell Williams derfra bidrar også med vokal, og låta er enda et nærmest strøkent stykke musikk hvor igjen produksjonen stråler rundt Marys stemme. Bedre eksempel på inderlig soul parret med hip hop får du neppe i år. Heller ikke ukjente Rockwilder står bak Keep It Moving, Swizz Beatz på Where Ive Been (det sporet som eventuelt er minst bra. Har litt problemer med visse elementer her...), Missy Elliott på sløye, glimrende Never Been.
Det er mange produsenter som har vært med å røre i den skinnende gryta, men det har ikke skjemmet helheten et dugg. De forskjellige sporene er ikke for forskjellige, men har akkurat de særpregene som kreves for at det skal være interessant hele veien. Veien, eller plata om du vil, er også ganske lang - CD-formatet er presset til det ytterste. Resultatet av det er at du har et album som varer lenge, det er gjennomgående snadder å høre, og du vil sannsynligvis oppdage nye låter rett som det er. Denne må du ha, helt enkelt.
Heldigvis.
Del på Facebook | Del på Bluesky