Nedtur med Neil Young

(Oslo/PULS): Forventningene var mildt sagt store. Etter glimrende kritiker fra Roskilde konserten hadde jeg tydligvis noe stort i vente. La det være sagt med en gang: Det ble ikke oppfylt. Nå er mine krav kanskje vel høye til guru Young. Problemet er bare at jeg har sett han så mye, mye bedre før. Ikke før det akustiske, nedstrippede partiet følte jeg magien, med definitive høydepunkt i "From Hank To Hendrix" og "Pocahontas" – vart og vakkert!

---

Neil Young / /

Av Anonym // 05.07.01

---

Det er alltid fasinerende å se en mann kun utstyrt med gitar trollbinde mange tusen mennesker, mester Neil gjør dette best av alle. Det er først når Neil går elektrisk det blir feil. Jeg tilhører Kategori B som ikke er enig i at hans gitarsolopartier på to ganger fem minutter er særlig spennende.

Jeg synes også det blir uspennende med ett minutts epilog i form av gitar-dæng-dæng etter hver låt. Det mangler liksom bare sirkustrommevirvel for å markere sangens slutt. Det virker påtagende masete. Dette er på en måte den umiskjennelige Neil Young-signaturen, men jeg synes det bare blir mer og mer av det. Første gang jeg så han klarte han å beherske seg slik at det var interessant.

Nå virker det som om han er lei av sangene og bruker konsertarenaene og sangene til å øve. At han ikke blir lei så lange soloer selv har jeg vanskelig for å forstå. Det positive høyepunktet her var "Hey Hey, My My". Fremføringen var strukturert og stram.

Helt frem til denne sangen satt publikum stille i sine tildelte stoler og nikket samtykkende, for så å reise seg i hyllest til Maestroen. Før dette var det også tilløp til at folk reise seg, men tro det eller ei - de fikk streng beskjed av vaktene om å sette seg ned igjen!

En kollega av meg stod på siden og danset, riktig nok hadde han ikke en nerve av rytme i kroppen, men at vaktene skulle komme å ta han i skulderen og geleide han tilbake til setet igjen er virkelig patetisk. Gitaristen i bandet reagerte også på at publikum satt med en gest om at vi skulle reise oss, han hadde vel observert vaktene styre rundt foran scenen. Selv om det var mange gamle folk i salen så er dette fortsatt en konsert, ikke en gudstjeneste. Skjerpings!

Konsertscenen var smakfull, med stearinlyst, det etterhvert obligatoriske pumpeorgelet og til og med lasereffekter ut av en totempæl. En morsom greie var når det ble brukt syntheziser under "Like A Hurricane". Den var maskert som en overdimesjonert voodo-maske hengene ned fra taket. Bruker ikke moderne teknikk her nei!

Et forslag: J. M. Jarre spilte i sin tid på laserstråler, hvorfor ikke trigge synthlydene fra en rad med bøffelhorn festet til et pent dandert grantre. En siste ting: Du kan vel hilse på publikum, Neil? Ikke et eneste ord ble sagt utenom sangene. Dette er slik Dyland gjør, ikke du.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky