Neil Young & Crazy Horse: Greendale
Før i tida het det "konsept-album". Og det hviler noe tungt og trist og komplisert over det, nesten som "rock-opera". Men det er ikke sånn. Neil Young har lagd en 80 minutter lang historie om et bittelite minisamfunn, storfamilien, som utsettes for en drapsmann - og det funker som bare det.
Grandpa blir skutt, og Young presenterer alle hans nærmeste - bestemor, tantene... alle - ikke minst skurken av en politimann. Det handler om vold og kjærlighet, respekt og respektløshet - og om the summer of love.
Bak Young skrangler Crazy Horse i vei som de aldri før har skrangla i vei. De spiller med så løs jakke at jeg innimellom får følelsen av å høre familieorkesteret til Willie Nelson, og kanskje er det helt bevisst. Det står i hvert fall godt til handlinga.
Det fortelles at publikum som fikk denne fortellinga i fanget i konsertform, før noen av dem hadde hørt albumet, kjeda seg i hjel. Det kan jeg forstå, for så fine er ikke disse sangene, at de liksom umiddelbart griper deg.
Men de fungerer ypperlig som helhet og som historie, når du bare har albumet i hende. Du får til og med noen refreng det nærmest er umulig å få ut av hodet på kjøpet.
Del på Facebook | Del på Bluesky