Neil Young: Road Rock V 1
Jeg antar "V 1" i tittelen skal antyde at dette er et slags volume one. Jaggu sa jeg smør; Neil Young, live - volume 1! Dette er vel sånn rundt regna det 39. eller noe deromkring. Men vi tåler mer, mye mer!
Han drar i gang med "Cowgirl In The Sand", og her er virkelig "drar i gang" det eneste dekkende uttrykket. Han, eller de, bare begynner å spille - som om de skulle vært et annet Grateful Dead. Den sangen varer i drøyt 18 minutter. Før i tida var det en lp-side, det (et faktum vi forresten har lett for å glemme, når vi sammenlikner lp- og cd-priser).
Albumet er tatt opp i Statene år 2000, og bandet består av Ben Keith (gitar), Spooner Oldham (keyboards), Donald "Duck" Dunn (bass) og Jim Keltner (trommer); dette er folk som har stått noen timer på scenen - både sammen og hver for seg! I tillegg korer (veldig fint!) familien; Astrid & Pegi Young (som ikke er så flinke til å synge helt aleine).
Skal vi tro coveret, er disse innspillingene både "produced" og "mixed", men her tror jeg det ikke kan ha vært gjort annet med lyden enn å bestemme når den skal begynne og når den skal slutte... Herrene Neil Young & Ben Keith (produsenter) og Tim Mulligan & John Drane (mix) har nok nikka til hverandre, er mitt tips - og så blitt enig om at dette, gutter, ville det da være alt for gæli å gjøre noe med...?
Neil Young - institusjonen - er nærmest blitt synonymt med den tradisjonelle rocken, den som har sine røtter i 70-tallet. De som ikke har noe forhold til ham, vil nok mene at vi som har fyren under huden lar ham slippe unna med hva det måtte være. Mulig det, mulig det. Men hva gjør man da, når man bare syns det låter så forbanna fett?! (Og kanskje innerst inne mener: Det er dette som er rock!)
I England oppsto det 90-tallet noe som gjerne kalles skranglete indie-gitar-rock (i disse dager aktuelt på det ypperlige samle-albumet fra Creation Records; "International Guardians Of Rock'n'Roll 1983-1999"); en bevegelse som besto av band som Pastels, Swervedriver, BMX Bandits, Ride m/m.fl. På sett og vis representerer Neil Young (aller mest i live-tapning) et forutgående svar på denne rørsla - amerikansk skranglerock. Vit at den helt nye sangen "Fool For Your Love" ikke er noe unntak.
Dette må ikke misforstås i retning av at Neil Young live ikke kan være riktig så yndig. Du finner ikke så mange søtere sanger, og heller ikke så mange søtere framføringer, enn den utgaven av "Peace Of Mind" du finner på dette albumet. Samme karakteristikk kan utmerka vel brukes på "Tonight's The Night" før de midtveis finner tida inne til å skru opp - men så tar de det hele ned igjen. I det hele tatt; denne live-utgaven av Neil Young er ikke på langt nær så støyende som vi husker fra "Year Of The Horse" (1997). (Det kan rett og slett se ut som om Neil Young og Ulf Lundell i så måte holder omtrent samme tempo.)
Samtidig skal du vite at dette ikke er noen plate å anbefale for nybegynnere. Om du f.eks. skal overbevise en 17-åring som har vokst opp med eurodisco og techno om at rock, det er tingen! - da begynner du ikke her. Til det er "Road Rock V 1" alt for ustrukturert.
Det hele rundes av med en forrykende versjon av Bob Dylans "All Along The Watchtower" - med hvilken gjesteartist: The Pretenders i egen høye person; Chrissie Hynde! Dette er et mann/kvinne-samarbeid som skiller seg en smule fra Westlife & Mariah Carey...
Del på Facebook | Del på Bluesky