Grand Slam: Live At The Regattabar

Bak bandnavnet Grand Slam skjuler følgende herrer seg: Gitaristen Jim Hall, saxofonisten og klarinettisten Joe Lovano, bassisten George Mraz og trommeslageren Lewis Nash. Det betyr noen av de aller heftigste gutta i klassen innenfor akustisk, moderne jazz. Bandnavnet Grand Slam - storeslem på godt norsk - brukes på idrettsspråket om noen som har vunnet alt. Jeg synes det er greit at disse fire tar det i bruk innen musikken.

Av Tor Hammerø // 17.01.01

Jim Hall har i flere tiår vært en ledende stemme og foregangsfigur blant moderne gitarister. Det sier vel det aller meste at de "nye" heltene Bill Frisell, Pat Metheny og John Scofield alle trekker fram Hall som sitt store forbilde og viktigste inspirasjonskilde som gitarist.

Årsakene kan nok være mange, men Halls lavmælte og samtidig inntrengende spill, hans meget personlige klangoppfattelse og en meget sterk melodisk åre, er helt sikkert viktige ingredienser for hans kollegers beundring.

Halls mesterskap har i særdeleshet vært lett å oppdage i hans mange duo-innspillinger med folk som pianisten Bill Evans, Ron Carter og Michel Petrucciani. Det å kalle Halls gitarspill smakfullt er på ingen måte noen overdrivelse.

Et annet viktig aspekt ved Hall er hans fantastisk vakre sound - varm, personlig og åpen. I tillegg er ikke Hall fremmed for en anstendig bruk av bokser og maskiner - i calypsoen "Say Hello To Calypso" låter gitaren nesten som et oljefat - både vakkert og riktig i mine ører.

Joe Lovano har gjennom hele 90-tallet fått status som en av de aller viktigste saxofonister som finnes i dag. Årsakene kan også her være mange, men hans allsidighet og åpenhet for nye tilnærmingsmåter er nok blant de viktigste.

Her om dagen blei han igjen nominert til Grammy for sin seineste utgivelse under eget navn, "52nd Street Themes" - en hyllest til en av de viktigste gatene i jazzen og musikken som kom ut derfra på 40- og 50-tallet. Samtidig som Lovano har solide røtter til tradisjonen, er han en mann som rydder skog og som stadig er på leiting.

Med et bass- og trommefølge av ypperste merke ved Mraz og Nash, framstår Grand Slam som en uhyre homogen og søkende kvartett som behandler materialet utelukkende skrevet av Hall og Lovano med den aller største nysgjerrighet og evne til å skape stor musikk gjennom kommunikasjon på aller øverste nivå.

Også denne musikken har røtter i tradisjonen, samtidig som den har åpne og løse rammer fra tid til annen. Publikum stortrivdes tydeligvis på klubben i Cambridge i Massachusetts disse januardagene i fjor, og det skulle da også bare mangle: Fire av den moderne jazzens aller beste instrumentalister har åpenbart "funnet" hverandre.