Jim Hall: By Arrangement

Det er fortsatt ingen grunn til å undre seg over at Jim Hall er gitarforbildet framfor noen for mange på denne kloden.



I løpet av de fem tiåra gitaristen Jim Hall har vært i aksjon på den internasjonale scena, har han vært ansett som en av de aller største på sitt instrument. Blant samtidige medmusikanter har han alltid vært blant de aller mest ettertraktede samarbeidspartnerne, og når vi nå nærmer oss det nye århundret kan den nå 68 år gamle Hall sjøl velge og vrake i hvem som skal få lov til være med når mesteren går i studio.

Innspillinger med Hall har kommet i strie strømmer på 90-tallet, og det har hele tiden vært gitaristen som har stått i sentrum - ganske enkelt fordi mer smakfullt gitarspill ikke er å oppdrive.

Det blir forsåvidt bare understreket her, men det mest spennende er likevel at vi får møte komponisten og arrangøren Hall i større grad enn noen gang. Samtidig treffer vi ham også i noen unike musikalske møter. Bare åpningslåta, John Lewis' klassiker "Django", i akustisk gitarduett med Pat Metheny med bass- og trommekomp og et usannsynlig vakkert strykearrangement, er verdt inngangspengene aleine.

Slik fortsetter det utover, med besøk av storheter som Tom Harrell, Joe Lovano, New York Voices og Greg Osby. Arrangementene er skrevet for enten stryk eller messing, og det er like smakfullt gjort som gitarspilet til sjefen - enten det er på akustisk eller elektrisk seksstrenger. En spesiell stjerne går også til Halls faste følgesvenner på trommer og bass, Terry Clarke og Scott Colley, som er lojalt og sensitivt tilstede hele veien.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jim Hall: Jim Hall & Basses

(25.06.02) En av de siste tiåras aller mest respekterte jazzmusikanter - spesielt blant medmusikanter - er utvilsomt gitaristen Jim Hall. Stadig nye generasjoner får ørene opp for hva Hall har betydd og betyr, og denne unike innspillinga med fem forskjellige bassister vil ikke akkurat svekke Halls anseelse.


Grand Slam: Live At The Regattabar

(17.01.01) Bak bandnavnet Grand Slam skjuler følgende herrer seg: Gitaristen Jim Hall, saxofonisten og klarinettisten Joe Lovano, bassisten George Mraz og trommeslageren Lewis Nash. Det betyr noen av de aller heftigste gutta i klassen innenfor akustisk, moderne jazz. Bandnavnet Grand Slam - storeslem på godt norsk - brukes på idrettsspråket om noen som har vunnet alt. Jeg synes det er greit at disse fire tar det i bruk innen musikken.


Jim Hall: Ballad Essentials

(15.06.00) Spørsmål: Hva har de ”unge” supergitaristene Bill Frisell, Pat Metheny og Mike Stern felles? Svar: Deres store forbilde heter Jim Hall. En av grunnene til at det er slik kan vi høre her. Bedre balladetolker med plekter i hånd finnes neppe.


Jim Hall & Pat Metheny: Jim Hall & Pat Metheny

(06.05.99) Pat Metheny er i manges ører vurdert som den ledende moderne gitaristen. Jim Hall har i årevis vært Methenys inspirator og læremester. Når de to endelig har bestemt seg for å sette hverandre musikalsk stevne, kan det umulig gå galt.


The Chris Potter Quartet: Vertigo

(25.02.99) Saxofonisten Chris Potter er 27 år gammel og har allerede bekledd sentrale roller hos bandledere som Red Rodney, Paul Motian, Jim Hall, Renee Rosnes og Dave Holland. Ikke småtterier akkurat, hans unge alder tatt i betraktning - og det er heller ikke hans siste utflukt under eget navn.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.