Jim Hall: By Arrangement

Det er fortsatt ingen grunn til å undre seg over at Jim Hall er gitarforbildet framfor noen for mange på denne kloden.



I løpet av de fem tiåra gitaristen Jim Hall har vært i aksjon på den internasjonale scena, har han vært ansett som en av de aller største på sitt instrument. Blant samtidige medmusikanter har han alltid vært blant de aller mest ettertraktede samarbeidspartnerne, og når vi nå nærmer oss det nye århundret kan den nå 68 år gamle Hall sjøl velge og vrake i hvem som skal få lov til være med når mesteren går i studio.

Innspillinger med Hall har kommet i strie strømmer på 90-tallet, og det har hele tiden vært gitaristen som har stått i sentrum - ganske enkelt fordi mer smakfullt gitarspill ikke er å oppdrive.

Det blir forsåvidt bare understreket her, men det mest spennende er likevel at vi får møte komponisten og arrangøren Hall i større grad enn noen gang. Samtidig treffer vi ham også i noen unike musikalske møter. Bare åpningslåta, John Lewis' klassiker "Django", i akustisk gitarduett med Pat Metheny med bass- og trommekomp og et usannsynlig vakkert strykearrangement, er verdt inngangspengene aleine.

Slik fortsetter det utover, med besøk av storheter som Tom Harrell, Joe Lovano, New York Voices og Greg Osby. Arrangementene er skrevet for enten stryk eller messing, og det er like smakfullt gjort som gitarspilet til sjefen - enten det er på akustisk eller elektrisk seksstrenger. En spesiell stjerne går også til Halls faste følgesvenner på trommer og bass, Terry Clarke og Scott Colley, som er lojalt og sensitivt tilstede hele veien.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jim Hall: Jim Hall & Basses

(25.06.02) En av de siste tiåras aller mest respekterte jazzmusikanter - spesielt blant medmusikanter - er utvilsomt gitaristen Jim Hall. Stadig nye generasjoner får ørene opp for hva Hall har betydd og betyr, og denne unike innspillinga med fem forskjellige bassister vil ikke akkurat svekke Halls anseelse.


Grand Slam: Live At The Regattabar

(17.01.01) Bak bandnavnet Grand Slam skjuler følgende herrer seg: Gitaristen Jim Hall, saxofonisten og klarinettisten Joe Lovano, bassisten George Mraz og trommeslageren Lewis Nash. Det betyr noen av de aller heftigste gutta i klassen innenfor akustisk, moderne jazz. Bandnavnet Grand Slam - storeslem på godt norsk - brukes på idrettsspråket om noen som har vunnet alt. Jeg synes det er greit at disse fire tar det i bruk innen musikken.


Jim Hall: Ballad Essentials

(15.06.00) Spørsmål: Hva har de ”unge” supergitaristene Bill Frisell, Pat Metheny og Mike Stern felles? Svar: Deres store forbilde heter Jim Hall. En av grunnene til at det er slik kan vi høre her. Bedre balladetolker med plekter i hånd finnes neppe.


Jim Hall & Pat Metheny: Jim Hall & Pat Metheny

(06.05.99) Pat Metheny er i manges ører vurdert som den ledende moderne gitaristen. Jim Hall har i årevis vært Methenys inspirator og læremester. Når de to endelig har bestemt seg for å sette hverandre musikalsk stevne, kan det umulig gå galt.


The Chris Potter Quartet: Vertigo

(25.02.99) Saxofonisten Chris Potter er 27 år gammel og har allerede bekledd sentrale roller hos bandledere som Red Rodney, Paul Motian, Jim Hall, Renee Rosnes og Dave Holland. Ikke småtterier akkurat, hans unge alder tatt i betraktning - og det er heller ikke hans siste utflukt under eget navn.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.