Kylie Minogue: Hits +

Lille, australske Kylie er seks år etter sitt første "Greatest Hits"-album ute med enda en samling hit'er. Hun ga for ikke lenge siden ut sitt "Light Years"-album, som vel egentlig ikke har vært noen stor suksess annet enn i England og Australia, og hun er aktuell med singelen "Kids" i en duett med Robbie Williams. Det var kanskje i forhold riktig taiming til dette å gi ut en ny samling av hits, men var det egentlig nødvendig?


Det er faktisk ikke mer enn tolv år siden Kylie tok verden med storm med "I Should Be So Lucky". Jeg synes det virker mye lenger siden. I løpet av denne tiden har hun rukket å gi ut åtte album - og vært innom de fleste musikkstilene du kan tenke deg.

Mest suksess hadde hun vel i starten da hun var et rent Stock, Aitken, Waterman produkt, og hennes Greatest Hits som kom i 1994 tok for seg de første årene.

På hennes 1995-album, rett og slett kalt Kylie Minogue, skulle Kylie forlate det søte glansbildet av en personlighet hun hadde opparbeidet seg, og fortsette på en litt mer sexy måte. Det er kanskje det dette andre Best Of-albumet skal være? Et slags Kylie Minogue – The Sexy Years?

Når jeg setter på CDen og ser gjennom låtene, virker det for meg som en ganske pussig utgivelse. Albumet består av i alt 15 spor, hvor kun sju av låtene med god vilje kan kalles hit'er. Fra albumet Kylie Minogue får vi tre smakebiter: "Put Yourself In My Place", Where Is The Feeling?" og min all-time-Kylie-favoritt "Confide In Me".

Fra 1997 albumet Impossible Princess (som er umulig å vite heter Impossible Princess om man ikke veit det, da tittelen ikke står nevnt noe sted på coveret) finner vi "Some Kind Of Bliss", "Did It Again" og "Breathe".

Man kunne vel heller ikke la være å ta med "Where The Wild Roses Grow" der Kylie ble headhuntet av selveste Nick Cave.

Men så er det brått slutt på hit'ene. I stedet for å ta med "Spinning Around" og annet materiale fra Light Years-albumet, hopper hun glatt over det. Hun håper vel å selge til de samme som allerede har kjøpt Light Years?

I stedet velger hun å ta med tre sjeldne innspillinger og fem tidligere uutgitte spor. Nå er det jo mer og mer vanlig at artister har med et par nye låter når de gir ut samleplate, men når over halvparten av låtene er ukjente så virker det jo litt rart.

De nye låtene skiller seg også litt ut melodisk sett. "If You Don’t Love Me", en cover av Prefab Sprout, der Kylie er vakkert akkompagnert av kun et piano. "Tears", "Gotta Move On" og "Difficult By Design" er raske dancelåter, mens "Stay This Way" og "Automatic Love" roer det hele ned igjen.

Så følger "Where has The Love Gone?" som er en nesten ti minutter lang remix av den samme låten fra Kylie Minogue-albumet. Og det er egentlig ti ganske kjedelige minutter, med mindre du liker mikser der ingenting skjer. Men det er jo noen som gjør det, har jeg hørt.

Så avsluttes det hele med "Take Me With You", også på over ni minutter, som høres ut til å hente inspirasjon fra indianerne. Hvem vet? Det er kanskje en liten squaw i Kylie?

Jeg sitter med inntrykk av at tilleggslåtene i stor grad er låter Kylie ikke har syntes passet inn på de tidligere platene sine, noe som jo virker rart med tanke på alt det forskjellige hun har holdt på med de siste årene.

Da er det jo godt at hun kan legge de på denne samleskiva. Det er jo da naturlig at plata heter Hits +. Jeg synes nå likevel det mangler noe når hun bare hopper over Light Years. Et mer passende navn på plata, som vel egentlig ikke er et must for andre enn ihuga Kylie-fans, ville da kanskje vært Hits +/-?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kylie lager disco, trenger vi det?

(23.11.20) Ja, det gjør vi! Hvis folk nå til dags får lov å gå med slengbukser fra 70-tallet, må det være lov å gjenopplive en sjanger som har vært i graven siden 12. juli 1979. Kylie Minogue er tilbake, og det er herlig. På starten av 2000-tallet sverget jeg til skate-punk og hardrock, men lite visste vennene mine at jeg ofte hørte på «Kylie Minogue – Fever» på MP3-spilleren min. «Disco» er godt på vei til å bli mitt nye guilty pleasure-album, selv om det skal sies at jeg ikke føler noe skam av å høre på det jeg vil lenger.


Kylie Minogue: Aphrodite

(12.07.10) Kylie Minogue kryper oppover i 40-åra, uten at musikken eller det fysiske ytre svekkes nevneverdig. "Aphrodite" minner ikke så rent lite om Madonna sine siste plater; med andre ord programmering fra start til mål i en ellers dansbar plate.


Bildespesial: Kylie Minogue i Oslo Spektrum

(11.06.08) Evigunge Kylie spillte for knappe 4.500 publikum i Oslo Spektrum i går. Mens reaksjonene på det musikalske har vært blandet, vil sceneshowet sikkert bli husket lenge. Puls har bildene.


Kylie har brystkreft

(17.05.05) Kylie Minogue har utsatt den kommende Showgirl-turnèen etter å ha fått brystkreft. Sykdommen er fortsatt på et tidlig stadium, men den australske popstjernen er allerede satt på et behandlingsprogram.


Feberhet disco med Kylie

(01.06.02) Ja, jeg fikk en del hånlige flir da jeg sa farvel til laget jeg holdt følge med i forkant av konserten. En kollega av meg i streik sa det slik: - Hun er sikkert fin, men hva i helvete skal du der å gjøre? Et jævla digert disco, ikke sant? På scenen! Han tok ikke helt feil, bortsett fra alt som lå i den ignorante undertonen: Kylie Minogues "Fever Tour" er et jævla digert disco, javel - men hvilket disco!


Kylie Minogue: Fever

(25.10.01) Jeg ser på ingen måte bort fra at dette kan være et noe ukorrekt standpunkt. Likevel: Jeg innrømmer glatt at jeg virkelig liker denne plata, på fullt alvor. Dette er god, gammeldags disco fra den tida da disco-musikken også var fullendte pop-sanger. I tillegg er det kult at nettopp Kylie Minogue gjør det. Ingen skal beskylde akkurat den dama for å følge allverdens trendnisser.


Kylie Minogue: Light Years

(06.10.00) Årets mest overraskende eller årets mest forutsigbare pop-album - alt ettersom man velger å se det. Etter noen år der hun svært så aktivt har flørta med en type mer kunstferdig rock, er Kylie Minogue tilbake der hun starta; i et landskap av pur pop - som hele klodens elskelige Kylie.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.