Kylie Minogue: Light Years

Årets mest overraskende eller årets mest forutsigbare pop-album - alt ettersom man velger å se det. Etter noen år der hun svært så aktivt har flørta med en type mer kunstferdig rock, er Kylie Minogue tilbake der hun starta; i et landskap av pur pop - som hele klodens elskelige Kylie.


Forvent deg altså ikke noe a la "Kylie Minogue" (1997), ei skive som skapte bølger hos kritikerne, men som - uvant for frøken Minogue å være - gikk store deler av pop-publikumet hus forbi.

Jeg anser Kylie Minogue for å være ei dame med grep. Etter at hun brøyt med Stock, Aitken & Waterman - det var de som ga henne "I Should Be So Lucky"; skrevet på null komma nix fordi de hadde glemt at den australske såpeopera-stjerna skulle på studio-visitt! - har hun hatt kontroll over sin egen karriere.

Det betyr ikke at hun er upåvirkelig, snarere tvert i mot. Det kan herske liten tvil om at omgang med artister som Michael Hutchence og Nick Cave har satt spor i hennes katalog. Når det nå sies at hun er under en viss innflytelse av Neil Tennant (Pet Shop Boys, og jeg antar dette forholdet befinner seg på det reint musikalsk-faglige plan) er det således bare naturlig at hun igjen sikter seg inn mot dansegulvet. "Your Disco Needs You" høres i tillegg ut som lillesøstra til "Go West".

Det skjer ved å velge et sound som spenner over de siste 30-40 års dansemusikk, fra Motown-element, via 70-talls disco-fioliner, til det mer reindyrka euro-disco-soundet som omgir oss i ubehgalige mengder for tida.

Det er med andre ord bare ved et første, overfladisk ørekast at "Light Years" framstår som ei ensformig skive. Bare på ett vis er den enspora; alt er pop.

Som sådan er den riktig så sveisen. Du skal være temmelig mye mer ekstrem enn en listepop-hater av helt normalt format for ikke å catche at dette er godis for alle som ikke skjemmes over å si at de liker... pop.

Det har en tendens til å bli noen millioner solgte av slikt. (Kylies versjon av "Kids" er forresten mye bedre enn Robbie Williams-utgaven.)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kylie lager disco, trenger vi det?

(23.11.20) Ja, det gjør vi! Hvis folk nå til dags får lov å gå med slengbukser fra 70-tallet, må det være lov å gjenopplive en sjanger som har vært i graven siden 12. juli 1979. Kylie Minogue er tilbake, og det er herlig. På starten av 2000-tallet sverget jeg til skate-punk og hardrock, men lite visste vennene mine at jeg ofte hørte på «Kylie Minogue – Fever» på MP3-spilleren min. «Disco» er godt på vei til å bli mitt nye guilty pleasure-album, selv om det skal sies at jeg ikke føler noe skam av å høre på det jeg vil lenger.


Kylie Minogue: Aphrodite

(12.07.10) Kylie Minogue kryper oppover i 40-åra, uten at musikken eller det fysiske ytre svekkes nevneverdig. "Aphrodite" minner ikke så rent lite om Madonna sine siste plater; med andre ord programmering fra start til mål i en ellers dansbar plate.


Bildespesial: Kylie Minogue i Oslo Spektrum

(11.06.08) Evigunge Kylie spillte for knappe 4.500 publikum i Oslo Spektrum i går. Mens reaksjonene på det musikalske har vært blandet, vil sceneshowet sikkert bli husket lenge. Puls har bildene.


Kylie har brystkreft

(17.05.05) Kylie Minogue har utsatt den kommende Showgirl-turnèen etter å ha fått brystkreft. Sykdommen er fortsatt på et tidlig stadium, men den australske popstjernen er allerede satt på et behandlingsprogram.


Feberhet disco med Kylie

(01.06.02) Ja, jeg fikk en del hånlige flir da jeg sa farvel til laget jeg holdt følge med i forkant av konserten. En kollega av meg i streik sa det slik: - Hun er sikkert fin, men hva i helvete skal du der å gjøre? Et jævla digert disco, ikke sant? På scenen! Han tok ikke helt feil, bortsett fra alt som lå i den ignorante undertonen: Kylie Minogues "Fever Tour" er et jævla digert disco, javel - men hvilket disco!


Kylie Minogue: Fever

(25.10.01) Jeg ser på ingen måte bort fra at dette kan være et noe ukorrekt standpunkt. Likevel: Jeg innrømmer glatt at jeg virkelig liker denne plata, på fullt alvor. Dette er god, gammeldags disco fra den tida da disco-musikken også var fullendte pop-sanger. I tillegg er det kult at nettopp Kylie Minogue gjør det. Ingen skal beskylde akkurat den dama for å følge allverdens trendnisser.


Kylie Minogue: Hits +

(21.11.00) Lille, australske Kylie er seks år etter sitt første "Greatest Hits"-album ute med enda en samling hit'er. Hun ga for ikke lenge siden ut sitt "Light Years"-album, som vel egentlig ikke har vært noen stor suksess annet enn i England og Australia, og hun er aktuell med singelen "Kids" i en duett med Robbie Williams. Det var kanskje i forhold riktig taiming til dette å gi ut en ny samling av hits, men var det egentlig nødvendig?


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.