Kylie lager disco, trenger vi det?

Ja, det gjør vi! Hvis folk nå til dags får lov å gå med slengbukser fra 70-tallet, må det være lov å gjenopplive en sjanger som har vært i graven siden 12. juli 1979. Kylie Minogue er tilbake, og det er herlig. På starten av 2000-tallet sverget jeg til skate-punk og hardrock, men lite visste vennene mine at jeg ofte hørte på «Kylie Minogue – Fever» på MP3-spilleren min. «Disco» er godt på vei til å bli mitt nye guilty pleasure-album, selv om det skal sies at jeg ikke føler noe skam av å høre på det jeg vil lenger.


Hva er det dette albumet minner om da? Jeg prøver å sammenligne det med noe konkret. Mange av sangene inneholder strykere som kunne vært kopiert fra en Boney M-låt. Når vokalen på «Say Something» harmoniseres, minner det om Agnetha og Anni-Frid fra ABBA på sitt beste. Jeg måtte likevel innse at «Disco» ligner mest på noe, vel … Kylie Minogue kunne laget, og det er jo nettopp det som overbeviser meg. Modernisert 2020-disco, med et skikkelig godt gammelt Kylie-preg, er et friskt pust en grå novemberdag.

Jeg er usikker på om hensikten er å provosere til dans, for som med tidligere album Kylie Minogue har laget, får jeg mer lyst til å sitte og slappe av i sola. Jeg hører at noen av sangene er mer nattklubbvennlig, deriblant «Monday Blues», «Supernova» og «Where Does the DJ Go», men jeg vil heller høre «Magic» «Miss a thing» og «Real groove» og ta meg en cocktail i hagen.

Alle sangene er ikke like bra, og «Till You Love Somebody» høres nesten parodisk ut i oppbyggingen til refrenget, men det er heller unntaksvis at jeg føler for å hoppe over en sang.

«Disco» burde blitt sluppet på sommeren for å maksimalisere den positive energien den utstråler, men bedre sent enn aldri.

«… Don’t wanna miss a thing”, bortsett fra “Till You Love Somebody”.

KYLIE
Disco
BMG


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kylie Minogue: Aphrodite

(12.07.10) Kylie Minogue kryper oppover i 40-åra, uten at musikken eller det fysiske ytre svekkes nevneverdig. "Aphrodite" minner ikke så rent lite om Madonna sine siste plater; med andre ord programmering fra start til mål i en ellers dansbar plate.


Bildespesial: Kylie Minogue i Oslo Spektrum

(11.06.08) Evigunge Kylie spillte for knappe 4.500 publikum i Oslo Spektrum i går. Mens reaksjonene på det musikalske har vært blandet, vil sceneshowet sikkert bli husket lenge. Puls har bildene.


Kylie har brystkreft

(17.05.05) Kylie Minogue har utsatt den kommende Showgirl-turnèen etter å ha fått brystkreft. Sykdommen er fortsatt på et tidlig stadium, men den australske popstjernen er allerede satt på et behandlingsprogram.


Feberhet disco med Kylie

(01.06.02) Ja, jeg fikk en del hånlige flir da jeg sa farvel til laget jeg holdt følge med i forkant av konserten. En kollega av meg i streik sa det slik: - Hun er sikkert fin, men hva i helvete skal du der å gjøre? Et jævla digert disco, ikke sant? På scenen! Han tok ikke helt feil, bortsett fra alt som lå i den ignorante undertonen: Kylie Minogues "Fever Tour" er et jævla digert disco, javel - men hvilket disco!


Kylie Minogue: Fever

(25.10.01) Jeg ser på ingen måte bort fra at dette kan være et noe ukorrekt standpunkt. Likevel: Jeg innrømmer glatt at jeg virkelig liker denne plata, på fullt alvor. Dette er god, gammeldags disco fra den tida da disco-musikken også var fullendte pop-sanger. I tillegg er det kult at nettopp Kylie Minogue gjør det. Ingen skal beskylde akkurat den dama for å følge allverdens trendnisser.


Kylie Minogue: Hits +

(21.11.00) Lille, australske Kylie er seks år etter sitt første "Greatest Hits"-album ute med enda en samling hit'er. Hun ga for ikke lenge siden ut sitt "Light Years"-album, som vel egentlig ikke har vært noen stor suksess annet enn i England og Australia, og hun er aktuell med singelen "Kids" i en duett med Robbie Williams. Det var kanskje i forhold riktig taiming til dette å gi ut en ny samling av hits, men var det egentlig nødvendig?


Kylie Minogue: Light Years

(06.10.00) Årets mest overraskende eller årets mest forutsigbare pop-album - alt ettersom man velger å se det. Etter noen år der hun svært så aktivt har flørta med en type mer kunstferdig rock, er Kylie Minogue tilbake der hun starta; i et landskap av pur pop - som hele klodens elskelige Kylie.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.