Feberhet disco med Kylie

Ja, jeg fikk en del hånlige flir da jeg sa farvel til laget jeg holdt følge med i forkant av konserten. En kollega av meg i streik sa det slik: - Hun er sikkert fin, men hva i helvete skal du der å gjøre? Et jævla digert disco, ikke sant? På scenen! Han tok ikke helt feil, bortsett fra alt som lå i den ignorante undertonen: Kylie Minogues "Fever Tour" er et jævla digert disco, javel - men hvilket disco!


Kylie Minogue / /


Hun kom på scenen til tonene av "Sound Of Music"; passende til ett av hennes (tidlige) image. Den uskyldige ungpike. Så var det slutt med det. "Fever Tour" er to timers voksenunderholdning i ultraklassen.

"Come Into My World", sang Kylie. Høyt - og da mener jeg høyt; som i volum. Lyden var virkelig knall denne kvelden i Oslo Spektrum; mest alt minna den om lyden Pink Floyd skrudde sist gang de besøkte Valle Hovin. Ingen overstyring - bare veldig høyt, og veldig deilig.

Showet var bygd rundt låtmaterialet på fjorårets "Fever", men vi fikk mye, mye mer. En av de aller beste låtene var for eksempel "Limbo", henta fra hennes selvtitulerte 1997-album. Den gang låt hun ganske så annerledes, i et forsøk på å være "indie-rocker". Det var forsåvidt vellykka nok, men det er nok her - i "Fever"-drakt - hun hører hjemme.

Ergo låt også "Limbo" pur disco. Praktfullt.

Hele veien er hun fulgt av et kobbel habile dansere, kledd i et utall ulike kostymer etter hvert som konserten skrider fram. Liksom Kylie sjøl. Miniskjørt, bodystocking, kjortel, lang kjole, bukseseler, x antall hodeplagg - best likte jeg henne i street wear: Vid bukse med digre lommer og en ikke alt for kort, rosa topp med krage. Alt kler den smukke.

De store videoskjermene funker utmerka, hva enten de bare viser Kylies røde trut, eller de smykker scenen med tegninger av Ludvig van Beethoven. Men uansett hva som skjer rundt henne; her er det virkelig ingen tvil om hvem som er stjerna! Og dette er en prestasjon:

Destiny's Child er tross alt tre til å fylle denne digre Spektrum-scenen. Forskjellen staves slik: D-A-N-S, på ordendtlig: Kylie Minogue er ei helt suveren danserinne. Alt hun gjør er riktig, og hun sto garantert ikke sist i køen da ensemblet øvde inn trinna. Hun tilhører også den sjeldne rasen som beveger seg like elegant og naturlig på 12 cm høye stilletthæler som i joggesko.

Nå skjønner du kanskje hva jeg mener med at det kan være moro å se på disco! Han trakk ikke ned han danser'n, heller - han som kunne gått rett inn på det kinesiske landslaget i bøylehest og frittstående. Amazing!

Robbie Williams' "Kids", fra 2000-albumet "Light Years", ble et soleklart høydepunkt. Full allsang, fra et strålende opplagt og entusiastisk publikum som virkelig visste å sette høylydt pris på alt hva Australias største datter hadde å by på.

- I believe this is my first concert here... I apologize, sa hun. Og ingen behøver å lure på om hun kommer tilbake. Bare i svært få tilfelle opplever man en så varm stemning mellom artist og sal. Det var rørende faktisk, måten hun ble hilst hjem på.

Men før vi kom så langt, hadde vi fått være med på en stilig latinavdeling, et besøk i noe som mest av alt ligna en homseklubb - og altså "Limbo". Det var da hun kledde seg i et antrekk som strengt tatt ikke hadde vakt oppsikt i Storgata. Hun sprudla, der hun hoppa fram og tilbake på den lange tarmen av scenen som strakk seg nesten helt inn til sitteplassene i Spektrum.

Hun avslutta med "Light Years", "I Feel Love" og "I Should Be Som Lucky", før finaleomgangen besto av glitrende versjoner av "Burning Up" og "Better The Devil You Know". Suggererende er bare fornavnet, og "Can't Get You Out Of My Head" er kanskje den mest geniale sangen som er skrevet over tre-fire toner siden... "Maccarena"?!

La-la-la, la-la-la-la-la... Velkommen tilbake, miss Minogue!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kylie lager disco, trenger vi det?

(23.11.20) Ja, det gjør vi! Hvis folk nå til dags får lov å gå med slengbukser fra 70-tallet, må det være lov å gjenopplive en sjanger som har vært i graven siden 12. juli 1979. Kylie Minogue er tilbake, og det er herlig. På starten av 2000-tallet sverget jeg til skate-punk og hardrock, men lite visste vennene mine at jeg ofte hørte på «Kylie Minogue – Fever» på MP3-spilleren min. «Disco» er godt på vei til å bli mitt nye guilty pleasure-album, selv om det skal sies at jeg ikke føler noe skam av å høre på det jeg vil lenger.


Kylie Minogue: Aphrodite

(12.07.10) Kylie Minogue kryper oppover i 40-åra, uten at musikken eller det fysiske ytre svekkes nevneverdig. "Aphrodite" minner ikke så rent lite om Madonna sine siste plater; med andre ord programmering fra start til mål i en ellers dansbar plate.


Bildespesial: Kylie Minogue i Oslo Spektrum

(11.06.08) Evigunge Kylie spillte for knappe 4.500 publikum i Oslo Spektrum i går. Mens reaksjonene på det musikalske har vært blandet, vil sceneshowet sikkert bli husket lenge. Puls har bildene.


Kylie har brystkreft

(17.05.05) Kylie Minogue har utsatt den kommende Showgirl-turnèen etter å ha fått brystkreft. Sykdommen er fortsatt på et tidlig stadium, men den australske popstjernen er allerede satt på et behandlingsprogram.


Kylie Minogue: Fever

(25.10.01) Jeg ser på ingen måte bort fra at dette kan være et noe ukorrekt standpunkt. Likevel: Jeg innrømmer glatt at jeg virkelig liker denne plata, på fullt alvor. Dette er god, gammeldags disco fra den tida da disco-musikken også var fullendte pop-sanger. I tillegg er det kult at nettopp Kylie Minogue gjør det. Ingen skal beskylde akkurat den dama for å følge allverdens trendnisser.


Kylie Minogue: Hits +

(21.11.00) Lille, australske Kylie er seks år etter sitt første "Greatest Hits"-album ute med enda en samling hit'er. Hun ga for ikke lenge siden ut sitt "Light Years"-album, som vel egentlig ikke har vært noen stor suksess annet enn i England og Australia, og hun er aktuell med singelen "Kids" i en duett med Robbie Williams. Det var kanskje i forhold riktig taiming til dette å gi ut en ny samling av hits, men var det egentlig nødvendig?


Kylie Minogue: Light Years

(06.10.00) Årets mest overraskende eller årets mest forutsigbare pop-album - alt ettersom man velger å se det. Etter noen år der hun svært så aktivt har flørta med en type mer kunstferdig rock, er Kylie Minogue tilbake der hun starta; i et landskap av pur pop - som hele klodens elskelige Kylie.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.