The Ark: We Are The Ark

The Ark, et band vi har hørt mye om de siste ukene. Kanskje for mye for noen. På en måte er det vanskelig å sette fingeren på hva man egentlig hører på denne plata, for her er det mye forskjellig, gitt. Den hippe beskrivelsen for tiden er vel "glam-rock", men fremdeles er det veldig mye annet å finne her også. Og dette er faktisk en bra plate, selv om til tider - litt ekkel.


Det første som slår meg når jeg hører denne innspillinga er hvor nært dette er en "musikal". Kanskje en "rocke-musikal". Uff da, det hørtes jævlig ut. Denne beskrivelsen vil kanskje skremme mange, og jeg var selv skeptisk når jeg første gang la denne platen mine ører. Men ikke la det skremme deg, prøv heller å se på det hele fra et litt annet synspunkt. Nemlig modighet... For jeg vil påstå at dette er en modig plate, selv om man kan tro noe annet etter all suksessen og hype'n The Ark har fått den siste tiden.

Dette er et perfekt eksempel på et type band som aldri vil, eller aldri har kunnet komme fra Norge. I nabo-landet har de et såpass stort musikkmiljø, med et godt støtteapparat for band, uansett genre, som jeg tviler på at vil finne sted i Norge i nærmeste fremtid. Det ligger i svenskenes kultur å bry seg om musikk, og pushe det ut til verden. I Norge har vi Stig van Eijk.

The Ark er glamorøst og det er velspilt, og de er ikke redde for å drite seg ut. Gode melodier, polert produksjon, spennende orkestrering og et relativt hipt og erke-typisk svensk image, gjør dette til en gjennomført plate. Ola Salo er den fødte frontfigur, med en god stemme og en sans for melodier. Ikke ofte er man vitne til en såpass utadvendt frontfigur, både på plate og live for den saks skyld, og det er denne selvsikkerheten som gjør plata så bra som den er.

Låter som "Joy Surrender", "Hey Modern Days", "Let Your Body Decide" og radio-hit'en "It Takes A Fool To Remain Sane" vil alle bli ofre for allsang da The Ark drar på turne med norske Euroboys om en måneds tid.

Greit, jeg er ingen fan av musikaler, som faktisk skinner uhyre sterkt igjennom her, og det er med en liten ekkel følelse i magen jeg kan konkludere med at dette er en uhyre sterk debut. Go Sverige!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Olas Ark

(26.08.06) (Kristiansand/PULS): The Ark leverte et forrykende show for et altfor lite publikum på Østsia i Kristiansand fredag kveld. Makan til one-man-show er det lenge siden man har opplevd fra en konsertscene.


Høy partyfaktor med The Ark

(23.08.03) (Oslo/PULS): Studentfestivalen 2003 er godt i gang, og fredag kveld var det de svenske glamrock-gærningene The Ark som stod for underholdningen på Betong. Det gjorde de i kjent og kjær stil, med en halsbrekkende Ola Salo i godt slag.


Freakshow på Rockefeller

(25.11.02) (Oslo/PULS): Når svenske The Ark, med umennesklige Ola Salo i spissen, kommer til by`n, er vi garantert partytime med høy glam-faktor. Et feststemt publikum fikk da også en heftig festaften av dette forskrudde bandet, selv om debutplata "We Are The Ark" ble noe oversett.


Kongene på glamhaugen

(23.10.00) (Oslo/PULS): Med et utseende og en kledning som en blanding av Jean-Luc Piccard fra "Star Trek" og Brian Slade fra "Velvet Goldmine", kan man umulig slå feil. Da har du Ola Salo fra Rottne i Småland, med negllakk, sminke og rosa punksveis. Du har i tillegg den mest spennende og energiske vokalisten jeg har sett på lenge.


- Greia er å bli større enn selve livet

(10.08.99) Han spilte med TNT. Snart drar han på turne med Yngvie Malmsteen. Men først og fremst spiller han i sitt eget band, The Ark. Møt John Macaluso.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.