Van Morrison: Back On Top
Intet nytt fra Vestfronten; Mr. Feeling er over oss igjen. Bra? Hrmfff!
Jeg skjønner at noen stiller spørsmålstegn ved låter som Goin Down Geneva, en 12-takter blues hvor strengt tatt ikke annet enn tittelen (?) er ny. Du har hørt den en million ganger før, men hva så sålenge han får deg til å tenke: Om bare den mannen hadde stått borti det hjørnet og sunget...
I mine ører er likevel Van Morrison hakket mer uimotståelig når han senker tempoet. Philosophers Stone ligger som nummer to, og innfrir alle ønsker i den retning. En alldeles praktfull sang om de evige verdier. Unni Wilhelmsen burde gå i spissen for å få den anbragt som fast intro til møtene i kommisjon hennes.
Wilhelmsens kommisjon
Om Langangen går lei, kan hun gå for In The Midnight. Det verste av alt er at jeg tror det har noe for seg. Folk kan da umulig føle trang til å gå løs på uskyldig fremmede om sanger som dette har vært soundtrack til morrakaffen?
Back on the top again? Som om han noen gang har vært utafor pallen? Formsvikt a la Bjørn Dæhlie er fullstendig ukjent for denne mannen.
Den peneste sangen heter When The Leaves Come Falling Down da det passer som aller best å lytte til Chet Baker. Det måtte en Van The Man til å lage en ny September Song.
Del på Facebook | Del på Bluesky