Van Morrison vandrer mesterlig i sine tolvtaktere
Noen vil riste på hodet og si: At han gidder! Jeg er av en ganske annen oppfatning.
Jeg aner ikke hvor mange album Van Morrison har gitt ut, og gidder ærlig talt ikke å ta rede på det. Tar vi med live- og best of-album er det dessuten ganske umulig å holde orden, selv for den mest nidkjære arkivar.
Er ikke alt Van Morrison gjør helt likt? Svar nei, men det skal sies at han lever temmelig godt opp til Miles Davis’ kjente tese: «I’ve always played the blues.» Om det fins noen dere ute som er i stand til å fortelle hvor mange album mannen har gitt ut, er det i hvert fall ingen som har tall på hvor mange ganger han har sunget sanger som følger bluesmønsteret A-D-E!
Sånn sett kan han gjerne kalles sjefen for tolvtakter blues. Poenget er at han som oftest får sangene til å låte som nye sanger. Forklaringa ligger i hans eksepsjonelle stemmeprakt, og framfor alt hans eksepsjonelle formidlingsevne.
Denne gangen er «temperaturen» i låtvalget gledelig variert. Hør for eksempel hvordan han takler skiffle-mesteren Dickie Bishops klassiker «No Other Baby» i en slags latin-rytme. Kan man kanskje danse cha-cha-cha til dette?
Her har du den i streit 4/4. Paul McCartney og David Gilmour:
Noen liker mora og noen liker dattera? Morrison gjør også «tradionals» denne gang, f.eks. «Gypsy Davy», en sang som like gjerne kan ha sitt opphav øst som vest for Atlanterhavet. Fint låter det, men ingen skal beskylde Van Morrison for å vasse i låter med komplisert akkordmønster.
Du veit hva du får med Van Morrison. Topp-sporet er den kristne swing-låta «This Loving Light Of Me». Et strålende album.
Del på Facebook | Del på Bluesky