Van Morrison tråkker i egne fotspor
Her er det lite nytt å hente, noe tittelen vel indikerer.
Da jeg anmeldte det nye albumet til Savoy, skreiv jeg om det faktum at svært få store artister har makta å ta skrittet over fra medlemskap i et stort band til en stor solo-karriere.
Jeg kunne godt ha innlemma Van Morrison i den eksklusive klubben. Han ble tross alt kjent gjennom Them – et band med ståsted Belfast, Nord-Irland, aktive fra 1964 til litt ut på ‘70-tallet. Det var Them som introduserte oss til den legendarisk fine sangen «Gloria»: G-L-O-R-I-A – vel, the rest is history.
Siden den gang, har Van Morrison hatt en over 50 år lang karriere der han basically har sunget blues. Ingen veit hvor mange ganger han har lagt vokal på bluesens tre akkorder. Men han har gjort det med stil – og knapt noen har gjort det like bra som Van the Man.
Han gjør det fortsatt, etter å ha gitt ut så mange plater at han ganske sikkert sjøl har kommet ut av tellinga. Sånn sett, passer det fint at han på denne utgivelsen inviterer Willie Nelson som duettpartner; han veit helt sikkert heller ikke hvor mange plater han har signert.
Morrison gjør «What’s Wrong With This Picture» med Nelson, en låt full av jazz-akkorder, og altså en låt som skiller seg ut fra det evige tolv takter & tre akkorder-skjemaet.
I rettferdighetens navn - det fins unntak, som "I'll Be Your Lover, Too" og "Only A Dream".
Plata åpner med to duetter med Kurt Elling. «Ain’t Gonna Moan No More» er blues med innslag av veldig enkle jazz-soli, mens påfølgende «Broken Record» høres ut som introen til en James Brown-konsert.
Et snev av jazz? Duetten med Curtis Stigers er vel verdt å låne øre til.
Alt i alt? Liker du Van Morrison, så for all del. Du veit hva du får.
Del på Facebook | Del på Bluesky