Mark Knopfler: Sailing To Philadelphia

Den tidligere sjefen i Dire Straits – mannen bak "Your Latest Trick", "Brothers In Arms" og "Sultans Of Swing" – leverer påny. Han gjør det innafor rammer han sjøl her definert, og som – til enkeltes overraskelse – behager noen millioner platekjøpere. Du som ønsker essensen av denne plata kan gå til sin plateforhandler og be om å få høre "Prairie Wedding". Da har du "Sailing To Philadelphia" – in a nutshell.

Av Arild Rønsen // 30.09.00

På den ene sida forteller det sitt om en artist som virkelig har greid – på godt eller ondt, det er ikke saken – å skape seg identitet. Samtidig kan slike evner uomtvistelig være en kime til å gå i egne fotspor, med påfølgende kjedsommelighet.

I mine ører lever Mark Knopfler opp til begge tolkinger. Innimellom låter han kjedelig, ikke fordi gitaren låter som Mark Knopflers gitar, men fordi han bygger opp låtene sine så til de grader etter hva han har funnet mønstergyldig. Det kvarteret han leverte under Mandela-konserten i '88 – da han var styrte sine tropper i overgangen mellom "Romeo And Juliet" og "Wonderful Tonight" – er fortsatt noe av det vakreste og mest stilfulle som er levert i voksen-rockens historie. Men det behøver vel nødvendigvis ikke innebære at alle "nye" forsøk skal låte sånn?

Samtidig er det ikke til å komme bort fra at Mark Knopfler er en av de mest behagelige røster – gitar som vokal – jeg kjenner til. Om uttrykket laid back har noen ekte betydning – ja, så er Mark Knopfler laidbackens herre og mester.

Således er det – nettopp; mønstergyldig – at han ber med seg en annen av sjangerens storheter, James Taylor, i duett. "Sailing To Philadelphia" er blitt akkurat så behagelig som du kan tenke deg. Og duetten med Knopflers gamle venn, Van the Man? Oh boy – "The Last Laugh" er en opplevelse.

Den som mener jeg nå har anmeldt denne og sannsynligvis de neste ti albumene signert Mark Knopfler - kanskje med unntak av varierende vokal-duellanter - har ganske sikkert helt rett. Som de sier i Kristiansand:

Sånn æ det bare.