Mark Knopfler: Kill To Get Crimson
Dette er høsten for de godt voksne. Nye plater med Bruce Springsteen, John Fogerty, Joni Mitchell og Mark Knopfler, for å nevne noen. Og har sistnevnte noen gang sviktet? Neste år er det 30 år siden vi tok imot den sære stemmen og den sære gitarteknikken for første gang. "Kill To Get Crimson" føyer seg fint inn i rekken blant alt det glitrende han har tatt i.
Om du er veldig musikkfrelst innehar du kanskje et stereoanlegg over gjennomsnittet, og der har Dire Straits og senere Mark Knopfler aldri sviktet. De gamle Dire Straits-platene låter fantastisk selv om de er mellom 20-30 år gamle, og i 2007 er Mark Knopfler inne i stua di for å gi deg Kill To Get Crimson.
Med den nydelige åpningen "True Love Will Never Die" gjør det ingenting at det er begynt å bli litt surt utendørs. Med Knopfler og vedovnen inntakt starter inneårstiden på best tenkelige måte. Et av høydepunktene kommer for øvrig allerede som nummer to, og "The Scaffolder's Wife" beviser at 25 år etter "Telegraph Road" og "Private Investigations" så lager Mark Knopfler fengslende låter med mye innhold, selv om denne klokker inn under fire minutter til sammenligning med Love Over Gold-referansene.
På Kill To Get Crimson synger Mark Knopfler mer enn på lenge, og har en rekkevidde som vi ikke har hørt på en stund, eller kanskje aldri. Hør bare på "The Fizzy And The Still" og "Heart Full Of Holes". Forteller-preget er der likevel fremdeles, og mannen har nerve, tilstedeværelse og dybde i alt han foretar seg, godt kledd opp av flere kjente navn som Guy Fletcher fra Dire Straits på tangenter, Danny Cummings på trommer og innslag av gamle DS-kjenninger som Chris White på saxofon og Steve Sidwell på trompet.
Kill To Get Crimson skrider avgårde uten store overraskelser, og Knopfler rikker ikke på formelen som har gjort han til en fullblods artist for de store arenaene 12 år etter spikeren definitivt var i kista for Dire Straits. I april kommer han tilbake, og billettene er allerede borte vekk.
Del på Facebook | Del på Bluesky