Wallumrød/ Henriksen/ Bang/ Honoré: Birth Wish

Pianisten Christian Wallumrød og trompeteren Arve Henriksen tilhører tetsjiktet blant kongerikets spennende jazzmusikere. Det samme kan sies om Jan Bang og Erik Honoré innenfor techno/elektronika-sjangeren. Da er det ikke å ta hardt i å si at dette møtet mellom disse fire har potensiale til noe helt spesielt.


Gjerdene mellom en rekke sjangre har på suksessfullt vis blitt revet ned her hjemme de siste åra. Ofte har det vært jazzmusikere som har invitert utøvere fra andre "kloder" med på reise i sin verden og på - i utgangspunktet - sine premisser. Gode eksempler på dette er Nils Petter Molvær, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Audun Kleive.

Jan Bang og Erik Honoré har ønska å snu på flisa - utgangspunktene skal være likeverdige - men likevel er det interessant å legge merke til at med kun ett bytte er musikantene de samme som på Kleives cd - tangentmann Ståle Storløkken er med hos Kleive, mens Honoré er den nye mannen her.

"panavizion series" har initiativtakerne Bang og Honoré kalt denne serien som "Birth Wish" er første del i. De har som overskrift på sitt forehavende at musikken skal være jazz og elektronika i organisk samklang. Fortsetter det hele slik det har begynt vil de lykkes med det.

De etterstreber lydlandskap der jazz, elektronika og andre former for samtidsmusikk møtes på likefot. Klanger, sound og atmosfære står i fokus. Meninga er at Bang og Honoré skal være både utøvere og produsenter også på de framtidige produksjonene, mens instrumentalistene vil bli bytta ut.

Basisen for dette møtet er 10 kutt/låter/groover/stemninger/melodier som Wallumrød og Henriksen, i mine ører - "formålsparagrafen" til tross - er føringsoffiserer for. I større eller mindre grad blir dette vare, vakre og alltid søkende utgangspunktet behandlet av Bangs live sampling-effekter og Honorés ditto live elektronikk - begge deler usedvanlig smakfullt og diskret gjort. De to veit også hele tida når de skal legge av og la Wallumrød og Henriksen råde grunnen aleine. "Less is more", sa salige Miles Davis for noen år siden, og den leveregelen følger også disse herrene - heldigvis.

Hvem som gjør hva først og hvem som leder hvem er forsåvidt fullstendig uinteressant. Det som betyr noe er at det skapes god og spennende musikk som kan være åndelig påfyll og åpne nye rom. Det har så avgjort herrene Wallumrød, Henriksen, Bang og Honoré gjort.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tord Gustavsens superkvartett

(12.08.26) Som hånd i hanske. Hvem kunne passe bedre inn som fjerdemann i Tord Gustavsen Trio, enn Arve Henriksen?


Arve Henriksen: Sakuteiki

(23.10.01) Arve Henriksen blei i NRK her om dagen omtalt som den nye Nils Petter Molvær. For noe sludder! Arve Henriksen er noe så voldsomt Arve Henriksen og ikke den nye noen-som-helst. Vi snakker om en original i ultraklassen - intet mindre!


Anneli Drecker: 'Who On Earth'

(01.09.01) Anneli Drecker hadde det ærefulle oppdraget og åpne Sandvika Storbandfestival onsdag med verket «Who On Earth». Med utgangspunkt i låter fra albumet «Tundra» i en ganske så ny innpakning. Med bl.a. strykere fra Oslo Filharmoniske Orkester, messing fra Prime Time Orchestra og jazztrompetist Arve Henriksen var det mildt sagt en annerledes konsertopplevelse vi fikk servert i Sandvika Teater denne kvelden.


Henriksen Isungset Seglem: Daa

(19.09.00) Hver for seg er Arve Henriksen, Terje Isungset og Karl Seglem tre av kongerikets mest interessante jazz- og samtidsmusikanter. Som enhet blir de mer enn summen av hverandre - mye mer.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.