Wallumrød/ Henriksen/ Bang/ Honoré: Birth Wish

Pianisten Christian Wallumrød og trompeteren Arve Henriksen tilhører tetsjiktet blant kongerikets spennende jazzmusikere. Det samme kan sies om Jan Bang og Erik Honoré innenfor techno/elektronika-sjangeren. Da er det ikke å ta hardt i å si at dette møtet mellom disse fire har potensiale til noe helt spesielt.


Gjerdene mellom en rekke sjangre har på suksessfullt vis blitt revet ned her hjemme de siste åra. Ofte har det vært jazzmusikere som har invitert utøvere fra andre "kloder" med på reise i sin verden og på - i utgangspunktet - sine premisser. Gode eksempler på dette er Nils Petter Molvær, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Audun Kleive.

Jan Bang og Erik Honoré har ønska å snu på flisa - utgangspunktene skal være likeverdige - men likevel er det interessant å legge merke til at med kun ett bytte er musikantene de samme som på Kleives cd - tangentmann Ståle Storløkken er med hos Kleive, mens Honoré er den nye mannen her.

"panavizion series" har initiativtakerne Bang og Honoré kalt denne serien som "Birth Wish" er første del i. De har som overskrift på sitt forehavende at musikken skal være jazz og elektronika i organisk samklang. Fortsetter det hele slik det har begynt vil de lykkes med det.

De etterstreber lydlandskap der jazz, elektronika og andre former for samtidsmusikk møtes på likefot. Klanger, sound og atmosfære står i fokus. Meninga er at Bang og Honoré skal være både utøvere og produsenter også på de framtidige produksjonene, mens instrumentalistene vil bli bytta ut.

Basisen for dette møtet er 10 kutt/låter/groover/stemninger/melodier som Wallumrød og Henriksen, i mine ører - "formålsparagrafen" til tross - er føringsoffiserer for. I større eller mindre grad blir dette vare, vakre og alltid søkende utgangspunktet behandlet av Bangs live sampling-effekter og Honorés ditto live elektronikk - begge deler usedvanlig smakfullt og diskret gjort. De to veit også hele tida når de skal legge av og la Wallumrød og Henriksen råde grunnen aleine. "Less is more", sa salige Miles Davis for noen år siden, og den leveregelen følger også disse herrene - heldigvis.

Hvem som gjør hva først og hvem som leder hvem er forsåvidt fullstendig uinteressant. Det som betyr noe er at det skapes god og spennende musikk som kan være åndelig påfyll og åpne nye rom. Det har så avgjort herrene Wallumrød, Henriksen, Bang og Honoré gjort.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Arve Henriksen: Sakuteiki

(23.10.01) Arve Henriksen blei i NRK her om dagen omtalt som den nye Nils Petter Molvær. For noe sludder! Arve Henriksen er noe så voldsomt Arve Henriksen og ikke den nye noen-som-helst. Vi snakker om en original i ultraklassen - intet mindre!


Anneli Drecker: 'Who On Earth'

(01.09.01) Anneli Drecker hadde det ærefulle oppdraget og åpne Sandvika Storbandfestival onsdag med verket «Who On Earth». Med utgangspunkt i låter fra albumet «Tundra» i en ganske så ny innpakning. Med bl.a. strykere fra Oslo Filharmoniske Orkester, messing fra Prime Time Orchestra og jazztrompetist Arve Henriksen var det mildt sagt en annerledes konsertopplevelse vi fikk servert i Sandvika Teater denne kvelden.


Henriksen Isungset Seglem: Daa

(19.09.00) Hver for seg er Arve Henriksen, Terje Isungset og Karl Seglem tre av kongerikets mest interessante jazz- og samtidsmusikanter. Som enhet blir de mer enn summen av hverandre - mye mer.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.