Ian Astbury: SpiritLightSpeed

Ian Astburys første soloalbum overrumpla alle vi som hadde venta oss et nytt Cult-album etter fjorårets vellykka USA-turné. Men den gamle seremonimester har helt klart hatt godt av å skifte ut en sliten Billy Duffo med en inspirert makker i Masters of Realitys Chris Gross.


Ian har trengt pausa fra 90-tallets popularitetsnedgang med The Cult. Han har fått lada batteriene, konsentrert seg om tekst- og låtskriving og funnet igjen arkimedespunktet sitt.

I forsøket på å finne rommet mellom Chemical Bros. og Plactic Ono Band, fant han istedet rom for seg sjøl igjen. Blotinga til naturgudene har istedet gitt ham et knippe gode låter, som har gjort ham mere uavhengig av all innpakninga han og Duffy tidligere hadde tendenser til vikle seg inn i.

Og de tøffe åpningslåtene "Back On Earth" og "Hight Time Amplifier" (overlegen tittel!) suger og fenger minst like mye som Cult gjorde i sin storhetstid.

I låta "Metaphorical Pistol" sampler han med hell fra 70-tallsjuteknaskern Alan Watts' "Myth & Religion" (Is life just this trip from the maternity ward to the crematorium?) og "Democracy In Heaven" (The state, money, sex, yourself, power/these are all false gods).

Og i tillegg har han tatt med én Astbury/Duffy-låt som i sin tid bare ble gitt ut på single i '92 mellom albumene "Ceremoni" og det foreløpig siste studioalbumet deres, "The Cult". Låta heter selvfølgelig "The Witch" og er en killer, uansett hvilken versjon man foretrekker (She's got what you need/What she got is good).

Ellers bør også "It's Over" med den Ultravox #1-aktige melodilinja Life travels faster than sound, og den såre og seige "El Che/Wild Like A Horse" nevnes.

Jeg har en følelse av at det ligger noen meldinger til Duffy i "Tyger"; mellom linjene i Stop the race and damn your age...Coffie, heroin, angels are spinning in your heart, men hva vet jeg?

Uannsett har Ian Astbury gjort bot for tidligere sløsing med talent og kreativitet med denne skiva. Og korta ned ventetida for alle urbane, hvite indianere fram mot neste Cult-skive.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Liker du rock - liker du The Cult

(18.06.25) Solid rock med overraskende stødig trøkk!


The Cult: Beyond Good And Evil

(10.06.01) Med videoen "Rise" og dette albumet skal The Cult ifølge vokalist Ian Astbury bli et lydangrep mot, og et alternativ til den vrikkemusikken som Coldplay og andre for tida teppebomber markedet med. Ingen kan være uenig i at det er et angrep med mye lyd denne gangen, men hvorvidt The Cult lenger er viktig som et alternativ, er et langt åpnere spøsmål. Astbury og gitarist Billy Duffy gjør sitt første album sammen siden 1994, har fått med seg gamlekompisen Matt Sorum på noe som på mange måter har dratt dem tilbake der de befant seg på slutten av 80-tallet: I skjæringspunktet mellom metall, boogie- og sørstatsrock.


The Cult med ny skive i juni

(23.04.01) Beyond Good And Evil er tittelen på det nye Cult-albumet, som slippes i juni. De gamle goth-rockerne Ian Lindsay - aka Astbury - og Billy Duffy har funnet tlbake til trommisen de brukte da de var på sitt største på slutten av 80-tallet - nemlig Matt Sorum, som i mellomtida huskes fra Guns N'Roses - og som etter mange liker å tenke på som norske Matt Sørum fra Orderud-land.


Slaughter & the Dogs: The Punk Singles Collection/Cranked Up Really High/Do It Dog Style/Bite Back

(23.04.01) Markedet renner over av nyutgivelser av gamle punkalbum om dagen, og britiske Captain Oi! er ikke snauere enn at de sender ut hele fire forskjellige Slaughter-utgivelser. Ikke lett å vite hva man bør kjøpe av dette, og hva man kan hoppe over. PULS vurderer de fire albumene opp mot hverandre og konkluderer, for Slaughter & The Dogs er definitvit et av de britiske punkbanda det er verdt å få med seg.


The Cult: Best Of Rare Cult

(22.10.00) I sommer ga Beggars Banquett ut The Cults samlede singler fra 84-95. Nå følger selskapet opp med mer sjeldent Cult-materiale, og har i tillegg annonsert en større seks-CDers-boks seinere i vinter. Felles for brorparten av låtene og versjonene på denne skiva er at de ikke tidligere er utgitt i Statene. Stor sett dreier det seg om versjoner som bare har vært tilgjengelige for de mest ihuga Cult-samlerne, som manisk og konsekvent har kjøpt alt Cult har gitt ut av 12"ere, remixer, video-pakker og førsteopplag med limited edition-bonus-skiver. Kort sagt, hardcore-fansen.


Cult-konsert avbrutt

(15.08.00) The Cults opptreden for magasinet Maxim i forrige uke, ble en relativt kortvarig affære. Ryktene spredde fort og univiterte fans som invaderte eiendommen, nektet å forlate området. Situasjonen ble såpass uoversiktlige at bandet ble tvungetr til å avbryte showet sitt.


The Cult: The Singles 1984-1995

(01.08.00) Til tross for gjenforeningsturnéen i fjor, ser det ikke ut til at Ian Astbury og Billy Duffy klarer å lage enda en skive sammen (iallefall ikke i år), slik plateselskapet annonserte og håpa på. Derfor får vi nøye oss med en oppsummering av deres drøyt tiårige single-karriere så lenge.


The Cult spiller Diane Warren

(25.05.00) The Cult, kjent som 80-talls gother'ne The Death Cult, og før det postpunkerne The Southern Death Cult, gjør et forsøk på å rekke tilbake til rampelyset igjen. Ian Astbury og gjengen har nemlig spilt inn låta "Painted on My Heart" av Diane Warren som blir endel av soundtracket til den nye Nicolas Cage/Angelina Jolie- filmen "Gone in 60 Seconds".


The Cult gjenforenes

(16.04.99) Goth/metal-heltene fra det midtre 80-tall – The Cult – har bestemt seg for å begynne å spille igjen.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.