Liker du rock - liker du The Cult
Solid rock med overraskende stødig trøkk!
The Cult / Sentrum Scene / 17.06.25
The Cult, bandet som har overlevd flere tiår i musikkens stadig skiftende landskap. Med røtter i britisk postpunk og hardrock, har de levert alt fra mystisk gotisk rock på 80-tallet til storslått arenarock og bluesinspirerte riff på 90- og 2000-tallet. Bandet er kanskje ikke lenger på alles lepper, men for dem som kjenner katalogen og historien, er det liten tvil: The Cult er fortsatt en institusjon.
Leveranse med pondus
Vokalist Ian Astbury har fortsatt både karisma og vokal kraft - og gledelig at han er såpass sprek. Billy Duffy, gitarist og medgrunnlegger, spilte med den stoiske roen til en mann som har sett alt – og fremdeles elsker å dundre ut ikoniske riff.
Selvsagt fikk vi alle hittene med bl.a. «Rain», “She Sells Sanctuary”, “Love Removal Machine” og “Fire Woman”. 16 låter talte jeg. Godt blandet nytt og gammelt.
Konserten bar preg av et band som kjenner sitt publikum godt. Og apropos publikum, det var mange som hang fast i 80- og 90-tallets rockepregete motebølge. Fargen er stort sett sort. Håret er grått.
Gammelt gull i stødig form
The Cult leverte det de skulle: Et sett fylt med både nostalgi og nerve. Dette er et band som ikke forsøker å være noe de ikke er. De vet hva de gjør – og de gjør det godt. Konserten var kanskje ikke spektakulær, men heller befriende, en pur rocke-konsert der gode musikere og gode låter taler for seg.
Jonathan Hultén
Og, et genialt trekk å innlemme den eksentriske svensken Jonathan Hultén, som spiller så lavmælt at det er knapt hørbart, med kassegitar og rolig stemme. Artig at han også har sin fortid i black metalbandet Tribulation. Fin måte å roe ned et forventningsfullt publikum - som dessverre skravlet i vei på bakerste rad. Det minner meg stadig på avdøde Ole Paus legendariske ord på en konsert i Gamlebyen i Fredrikstad: «Er det ok at jeg spiller musikk mens dere skravler?»
Del på Facebook | Del på Bluesky