The Cult: Beyond Good And Evil

Med videoen "Rise" og dette albumet skal The Cult ifølge vokalist Ian Astbury bli et lydangrep mot, og et alternativ til den vrikkemusikken som Coldplay og andre for tida teppebomber markedet med. Ingen kan være uenig i at det er et angrep med mye lyd denne gangen, men hvorvidt The Cult lenger er viktig som et alternativ, er et langt åpnere spøsmål. Astbury og gitarist Billy Duffy gjør sitt første album sammen siden 1994, har fått med seg gamlekompisen Matt Sorum på noe som på mange måter har dratt dem tilbake der de befant seg på slutten av 80-tallet: I skjæringspunktet mellom metall, boogie- og sørstatsrock.


Astbury og Duffy har alltid hatt et lemfeldig forhold til backingmusikerne sine. Bassister og trommeslagere har vært skifta ut etter dagsformen, og slik driver de på ennå. Etter at de starta innspillinga av Beyond Good and Evil, er forbruket av bassister allerede oppe i tre.

Men det er tross alt MC Astbury og gitarhero Duffy det handler om med Cult. Således er førstnevntes soloalbum fra i fjor kun en parentes å regne, og har ingenting med Cult å gjøre, selv om skiva faktisk er minst på høyde med det aller beste bandet gjorde for 15 år sida.

Tidligere har noe av Astburys styrke vært at han har klart å skrive allmenne tekster ved å bruke masse (kvasi)indianske metaforer. Patetisk i seg sjøl kanskje, men uansett gjennomført. Tekstene denne gangen handler lite om Hjortefot, men mere om hans og (spesielt) Duffys dopproblemer, noe som i lengden blir relativt uinteressant.

Jeg har liten tro på at denne skiva vil bli noe mer enn en parentes i The Cults framtidige oppsummering. Her er det lite som reiser seg, hverken før nevnte "Rise" eller kroppshåret til undertegnede. Det må i så fall være avslutningslåta "My Bridges Burn", med sin ukuelige og pågående tro på rock som frelse. Litt sånn Follow That Dream, selv om den burde vært framført før gruppa slo igjennom, og ikke i et krampeaktig gjenopplivingsforsøk.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Liker du rock - liker du The Cult

(18.06.25) Solid rock med overraskende stødig trøkk!


The Cult med ny skive i juni

(23.04.01) Beyond Good And Evil er tittelen på det nye Cult-albumet, som slippes i juni. De gamle goth-rockerne Ian Lindsay - aka Astbury - og Billy Duffy har funnet tlbake til trommisen de brukte da de var på sitt største på slutten av 80-tallet - nemlig Matt Sorum, som i mellomtida huskes fra Guns N'Roses - og som etter mange liker å tenke på som norske Matt Sørum fra Orderud-land.


Slaughter & the Dogs: The Punk Singles Collection/Cranked Up Really High/Do It Dog Style/Bite Back

(23.04.01) Markedet renner over av nyutgivelser av gamle punkalbum om dagen, og britiske Captain Oi! er ikke snauere enn at de sender ut hele fire forskjellige Slaughter-utgivelser. Ikke lett å vite hva man bør kjøpe av dette, og hva man kan hoppe over. PULS vurderer de fire albumene opp mot hverandre og konkluderer, for Slaughter & The Dogs er definitvit et av de britiske punkbanda det er verdt å få med seg.


The Cult: Best Of Rare Cult

(22.10.00) I sommer ga Beggars Banquett ut The Cults samlede singler fra 84-95. Nå følger selskapet opp med mer sjeldent Cult-materiale, og har i tillegg annonsert en større seks-CDers-boks seinere i vinter. Felles for brorparten av låtene og versjonene på denne skiva er at de ikke tidligere er utgitt i Statene. Stor sett dreier det seg om versjoner som bare har vært tilgjengelige for de mest ihuga Cult-samlerne, som manisk og konsekvent har kjøpt alt Cult har gitt ut av 12"ere, remixer, video-pakker og førsteopplag med limited edition-bonus-skiver. Kort sagt, hardcore-fansen.


Cult-konsert avbrutt

(15.08.00) The Cults opptreden for magasinet Maxim i forrige uke, ble en relativt kortvarig affære. Ryktene spredde fort og univiterte fans som invaderte eiendommen, nektet å forlate området. Situasjonen ble såpass uoversiktlige at bandet ble tvungetr til å avbryte showet sitt.


Ian Astbury: SpiritLightSpeed

(01.08.00) Ian Astburys første soloalbum overrumpla alle vi som hadde venta oss et nytt Cult-album etter fjorårets vellykka USA-turné. Men den gamle seremonimester har helt klart hatt godt av å skifte ut en sliten Billy Duffo med en inspirert makker i Masters of Realitys Chris Gross.


The Cult: The Singles 1984-1995

(01.08.00) Til tross for gjenforeningsturnéen i fjor, ser det ikke ut til at Ian Astbury og Billy Duffy klarer å lage enda en skive sammen (iallefall ikke i år), slik plateselskapet annonserte og håpa på. Derfor får vi nøye oss med en oppsummering av deres drøyt tiårige single-karriere så lenge.


The Cult spiller Diane Warren

(25.05.00) The Cult, kjent som 80-talls gother'ne The Death Cult, og før det postpunkerne The Southern Death Cult, gjør et forsøk på å rekke tilbake til rampelyset igjen. Ian Astbury og gjengen har nemlig spilt inn låta "Painted on My Heart" av Diane Warren som blir endel av soundtracket til den nye Nicolas Cage/Angelina Jolie- filmen "Gone in 60 Seconds".


The Cult gjenforenes

(16.04.99) Goth/metal-heltene fra det midtre 80-tall – The Cult – har bestemt seg for å begynne å spille igjen.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.