The Cult: Beyond Good And Evil
Med videoen "Rise" og dette albumet skal The Cult ifølge vokalist Ian Astbury bli et lydangrep mot, og et alternativ til den vrikkemusikken som Coldplay og andre for tida teppebomber markedet med. Ingen kan være uenig i at det er et angrep med mye lyd denne gangen, men hvorvidt The Cult lenger er viktig som et alternativ, er et langt åpnere spøsmål. Astbury og gitarist Billy Duffy gjør sitt første album sammen siden 1994, har fått med seg gamlekompisen Matt Sorum på noe som på mange måter har dratt dem tilbake der de befant seg på slutten av 80-tallet: I skjæringspunktet mellom metall, boogie- og sørstatsrock.
Astbury og Duffy har alltid hatt et lemfeldig forhold til backingmusikerne sine. Bassister og trommeslagere har vært skifta ut etter dagsformen, og slik driver de på ennå. Etter at de starta innspillinga av Beyond Good and Evil, er forbruket av bassister allerede oppe i tre.
Men det er tross alt MC Astbury og gitarhero Duffy det handler om med Cult. Således er førstnevntes soloalbum fra i fjor kun en parentes å regne, og har ingenting med Cult å gjøre, selv om skiva faktisk er minst på høyde med det aller beste bandet gjorde for 15 år sida.
Tidligere har noe av Astburys styrke vært at han har klart å skrive allmenne tekster ved å bruke masse (kvasi)indianske metaforer. Patetisk i seg sjøl kanskje, men uansett gjennomført. Tekstene denne gangen handler lite om Hjortefot, men mere om hans og (spesielt) Duffys dopproblemer, noe som i lengden blir relativt uinteressant.
Jeg har liten tro på at denne skiva vil bli noe mer enn en parentes i The Cults framtidige oppsummering. Her er det lite som reiser seg, hverken før nevnte "Rise" eller kroppshåret til undertegnede. Det må i så fall være avslutningslåta "My Bridges Burn", med sin ukuelige og pågående tro på rock som frelse. Litt sånn Follow That Dream, selv om den burde vært framført før gruppa slo igjennom, og ikke i et krampeaktig gjenopplivingsforsøk.
Del på Facebook | Del på Bluesky