Bill Frisell: Ghost Town

Strengevirtuosen, komponisten og bandlederen Bill Frisell er kanskje den mest originale musikant – i jazzsammenheng i alle fall - som har kommet fra det amerikanske kontinentet de siste 20 åra. Med sin solo-debut understreker han hvilken enorm kreativ kraft han er.


Sommeren 1981 blei vi her hjemme oppmerksom på denne meget spesielle og spennende musikanten. På grunn av diverse tilfeldigheter blei Frisell en del av Arild Andersens drømmeband under jazzfestivalen i Molde, og siden den gang har han både på sine egne og andre artisters cder vist sin enorme allsidighet og kreativitet. Også ved gjentatte besøk her i kongeriket har følgende faktum blitt slått fast: Bill Frisell er overhodet ikke i stand til å gjenta seg sjøl, og stort større kompliment er det ikke mulig å gi en improviserende musikant.

I jazzens verden snakkes det mye om viktigheten av å tilegne seg sin egen stemme. Fra dag én av har Frisell vært i besittelse av akkurat dette fortrinnet, men han har samtidig utviklet sitt vokabular betydelig, og fortsatt låter det umiskjennelig Frisell av arsenalet av strengeinstrumenter han omgir seg med. Det betyr at han låter helt annerledes nå enn den gangen i 1981.

Denne solo-innspillinga sier Frisell at han har hatt innabords i årevis, og store deler av musikken han har valgt å tolke forteller oss mye om hvor Bill Frisell kommer fra som musiker. I tillegg til en rekke egne låter, har Frisell henta materiale fra folk som John McLaughlin, country-guruen Hank Williams (!) – ”I’m So Lonesome I Could Cry”, den klassiske Carter Family-låta ”Wildwood Flower” og standardlåtene ”My Man’s Gone Now” og ”When I Fall In Love”. Bakgrunnen til vår mann er for å si det mildt allsidig. Det er også tolkningene hans - og ”virkemidlene”.

Til tross for at dette er ei solo-skive er den verken enstonig eller ensformig på noe som helst slags vis. Frisell benytter seg av alt fra en rekke akustiske og elektriske gitarer, via en 6-strengers banjo og bass til utstrakt bruk av looper. Dessuten tar han i bruk de mulighetene som moderne studioteknikk byr på og skaper ustanselig unike lydbilder.

Dette er tøft, moderne, annerledes, nyskapende, varmt, vakkert – med andre ord alt det Bill Frisell har stått for gjennom hele karriera si – for første gang på egne bein.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Oslo Jazz 2009: Frisell reddet ettermiddagen

(19.08.09) (PULS/Oslo): Da Charlie Haden/Kenny Barron Duo måtte avlyses, kunne Oslo Jazzfestival skilte med en eksklusiv solokonsert med den amerikanske gitaristen Bill Frisell. Han inviterte publikum med på en genrekryssende reise.


Pirate Love: Laughing Gas (7")

(15.08.06) Oslo-bandet har holdt sammen i snart fire år, men Pirate Love debuterer først nå med en god gammeldags vinylsingel. De to låtene som presenteres her viser to ganske forskjellige sider av bandet, hvor begge innehar kvaliteter.


Limp Bizkit: Chocolate Starfish And The Hot Dog Flavored Water

(26.10.00) Joda, Limp Bizkit er et band som helt klart har sine pubertale trekk. Kanskje driver de en smule gjøn med seg sjøl, når alle medlemmene i coveret takker mom and dad? Tekstmessig går det omtrent sånn: - You wanna fuck me like an animal...?! Som Eminem sier det: - Slim Shady does not give a fuck what you think. If you don´t like it, you can suck his fuckin´ cock. Personlig syns jeg det var mer stil over Frank Zappa: - And what about you, Laura? Do you want som more ´a? Right here on the floor ´a?


Bill Frisell: Good Dog, Happy Man

(22.07.99) "Good Dog, Happy Man" er nok en dokumentasjon på at gitaristen Frisell fortsatt sitter i førersetet.


Vossajazz på skinner

(27.03.99) Tom Russell kom til sine egne og de tok vel i mot han. Slik virket det i alle fall i Voss Idrettshall da konsertversjonen av hans kritikerroste CD "The Man from God Knows Where" blei sjøsatt for første gang.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.