Bill Frisell: Ghost Town

Strengevirtuosen, komponisten og bandlederen Bill Frisell er kanskje den mest originale musikant – i jazzsammenheng i alle fall - som har kommet fra det amerikanske kontinentet de siste 20 åra. Med sin solo-debut understreker han hvilken enorm kreativ kraft han er.

Av Tor Hammerø // 28.04.00

I jazzens verden snakkes det mye om viktigheten av å tilegne seg sin egen stemme. Fra dag én av har Frisell vært i besittelse av akkurat dette fortrinnet, men han har samtidig utviklet sitt vokabular betydelig, og fortsatt låter det umiskjennelig Frisell av arsenalet av strengeinstrumenter han omgir seg med. Det betyr at han låter helt annerledes nå enn den gangen i 1981.

Denne solo-innspillinga sier Frisell at han har hatt innabords i årevis, og store deler av musikken han har valgt å tolke forteller oss mye om hvor Bill Frisell kommer fra som musiker. I tillegg til en rekke egne låter, har Frisell henta materiale fra folk som John McLaughlin, country-guruen Hank Williams (!) – ”I’m So Lonesome I Could Cry”, den klassiske Carter Family-låta ”Wildwood Flower” og standardlåtene ”My Man’s Gone Now” og ”When I Fall In Love”. Bakgrunnen til vår mann er for å si det mildt allsidig. Det er også tolkningene hans - og ”virkemidlene”.

Til tross for at dette er ei solo-skive er den verken enstonig eller ensformig på noe som helst slags vis. Frisell benytter seg av alt fra en rekke akustiske og elektriske gitarer, via en 6-strengers banjo og bass til utstrakt bruk av looper. Dessuten tar han i bruk de mulighetene som moderne studioteknikk byr på og skaper ustanselig unike lydbilder.

Dette er tøft, moderne, annerledes, nyskapende, varmt, vakkert – med andre ord alt det Bill Frisell har stått for gjennom hele karriera si – for første gang på egne bein.