Bill Frisell: Good Dog, Happy Man

"Good Dog, Happy Man" er nok en dokumentasjon på at gitaristen Frisell fortsatt sitter i førersetet.


Bill Frisell har, helt siden vi blei oppmerksom på ham her hjemme i forbindelse med Arild Andersens konsert i Molde i 1980, vært en gitarpionér som har gått sine egne, originale veier. Etter å ha samarbeidet med Jan Garbarek i en periode etter Andersen, valgte Frisell i stadig større grad sine amerikanske røtter.

Han har etterh vert jobbet med alt og alle, og han har ikke nektet seg inspirasjon fra noen musikalske sjangre i sin leiting etter sitt eget musikalske uttrykk. De seineste åra har country/bluegrass-påvirkninga blitt stadig tydeligere, og vakrere dokumentasjon av musikk i dette grenselandet med klare jazzovertoner fins knapt.

Frisell har skrevet alt materiale sjøl, bortsett fra folkevisa "Shenandoah", der han har invitert med seg Ry Cooder til en musikalsk konversasjon som bør være en inspirasjon for gitarister (og alle andre for den saks skyld). Kompet består av den gamle Jefferson Airplane-trommeslageren Jim Keltner og Nashville-bassisten Viktor Krauss - begge strålende i sin diskresjon og stilsikkerhet. På alle de andre spora er Wayne Horvitz på piano, orgel og samplinger og Greg Leisz på dobro, pedal steel gitar, mandolin og diverse andre strengeinstrumenter viktige ingredienser.

Bill Frisell trakterer både akustiske og elektriske gitarer, looper og diverse bokser, og gjør det hele tida med det overordna målet å lage vakker og personlig musikk. Mannen lykkes i sitt forehavende!

Bill Frisell kan i mine ører smykke seg med tittelen verdens mest originale gitarist. Han hadde nå blitt en like stor suksess om han hadde blitt hyra på Down On The Farm eller i Molde.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Oslo Jazz 2009: Frisell reddet ettermiddagen

(19.08.09) (PULS/Oslo): Da Charlie Haden/Kenny Barron Duo måtte avlyses, kunne Oslo Jazzfestival skilte med en eksklusiv solokonsert med den amerikanske gitaristen Bill Frisell. Han inviterte publikum med på en genrekryssende reise.


Pirate Love: Laughing Gas (7")

(15.08.06) Oslo-bandet har holdt sammen i snart fire år, men Pirate Love debuterer først nå med en god gammeldags vinylsingel. De to låtene som presenteres her viser to ganske forskjellige sider av bandet, hvor begge innehar kvaliteter.


Limp Bizkit: Chocolate Starfish And The Hot Dog Flavored Water

(26.10.00) Joda, Limp Bizkit er et band som helt klart har sine pubertale trekk. Kanskje driver de en smule gjøn med seg sjøl, når alle medlemmene i coveret takker mom and dad? Tekstmessig går det omtrent sånn: - You wanna fuck me like an animal...?! Som Eminem sier det: - Slim Shady does not give a fuck what you think. If you don´t like it, you can suck his fuckin´ cock. Personlig syns jeg det var mer stil over Frank Zappa: - And what about you, Laura? Do you want som more ´a? Right here on the floor ´a?


Bill Frisell: Ghost Town

(28.04.00) Strengevirtuosen, komponisten og bandlederen Bill Frisell er kanskje den mest originale musikant – i jazzsammenheng i alle fall - som har kommet fra det amerikanske kontinentet de siste 20 åra. Med sin solo-debut understreker han hvilken enorm kreativ kraft han er.


Vossajazz på skinner

(27.03.99) Tom Russell kom til sine egne og de tok vel i mot han. Slik virket det i alle fall i Voss Idrettshall da konsertversjonen av hans kritikerroste CD "The Man from God Knows Where" blei sjøsatt for første gang.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.