Oslo Jazz 2009: Frisell reddet ettermiddagen

(PULS/Oslo): Da Charlie Haden/Kenny Barron Duo måtte avlyses, kunne Oslo Jazzfestival skilte med en eksklusiv solokonsert med den amerikanske gitaristen Bill Frisell. Han inviterte publikum med på en genrekryssende reise.


Bill Frisell Solo / /


Bill Frisell har, i likhet med Pat Metheny og John Scofield, vært en av jazzverdenens ledende gitarister og er kjent for sin særegne lyd. Dette visste tydeligvis også publikum, som fylte kirken klokka 16 på en lørdag.

Det var en lavmælt mann som entret scenen litt over kl 16 og inviterte oss inn i sin soniske verden. Frisell leker seg gjennom mange forskjellige stilarter som vi etter hvert har blitt vant til å høre fra ham. Han henter inspirasjon fra jazz, bluegrass, gospel og country og publikum får være med på reisen.

Felles gjennom hele konserten er bruken av loops, romklang og ekko, og ikke minst hans formidable evne til å gjøre alt på sin måte. Frisell får sin gitar til å fylle kirken på samme måte som et orgel kunne gjort, fra små, sarte toner til store, dissonerende akkorder.

Publikum var strålende fornøyd etter den timelange konserten og kalte kveldens artist frem for ekstranummer to ganger. Frisell kviterte med å spille "Keep Your Eyes Open" og en blues det svingte av, før han avsluttet det hele med Bacharachs "What The World Needs Now".


BILL FRISELL: Fylte Jacobskirken med vellyd i helgen. FOTO: CHRISTIAN MELSTRØM/
MELSTROMPHOTOGRAPHY.COM


Del på Facebook | Del på Bluesky

Pirate Love: Laughing Gas (7")

(15.08.06) Oslo-bandet har holdt sammen i snart fire år, men Pirate Love debuterer først nå med en god gammeldags vinylsingel. De to låtene som presenteres her viser to ganske forskjellige sider av bandet, hvor begge innehar kvaliteter.


Limp Bizkit: Chocolate Starfish And The Hot Dog Flavored Water

(26.10.00) Joda, Limp Bizkit er et band som helt klart har sine pubertale trekk. Kanskje driver de en smule gjøn med seg sjøl, når alle medlemmene i coveret takker mom and dad? Tekstmessig går det omtrent sånn: - You wanna fuck me like an animal...?! Som Eminem sier det: - Slim Shady does not give a fuck what you think. If you don´t like it, you can suck his fuckin´ cock. Personlig syns jeg det var mer stil over Frank Zappa: - And what about you, Laura? Do you want som more ´a? Right here on the floor ´a?


Bill Frisell: Ghost Town

(28.04.00) Strengevirtuosen, komponisten og bandlederen Bill Frisell er kanskje den mest originale musikant – i jazzsammenheng i alle fall - som har kommet fra det amerikanske kontinentet de siste 20 åra. Med sin solo-debut understreker han hvilken enorm kreativ kraft han er.


Bill Frisell: Good Dog, Happy Man

(22.07.99) "Good Dog, Happy Man" er nok en dokumentasjon på at gitaristen Frisell fortsatt sitter i førersetet.


Vossajazz på skinner

(27.03.99) Tom Russell kom til sine egne og de tok vel i mot han. Slik virket det i alle fall i Voss Idrettshall da konsertversjonen av hans kritikerroste CD "The Man from God Knows Where" blei sjøsatt for første gang.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.