Oslo Jazz 2009: Frisell reddet ettermiddagen

(PULS/Oslo): Da Charlie Haden/Kenny Barron Duo måtte avlyses, kunne Oslo Jazzfestival skilte med en eksklusiv solokonsert med den amerikanske gitaristen Bill Frisell. Han inviterte publikum med på en genrekryssende reise.


Bill Frisell Solo / /


Bill Frisell har, i likhet med Pat Metheny og John Scofield, vært en av jazzverdenens ledende gitarister og er kjent for sin særegne lyd. Dette visste tydeligvis også publikum, som fylte kirken klokka 16 på en lørdag.

Det var en lavmælt mann som entret scenen litt over kl 16 og inviterte oss inn i sin soniske verden. Frisell leker seg gjennom mange forskjellige stilarter som vi etter hvert har blitt vant til å høre fra ham. Han henter inspirasjon fra jazz, bluegrass, gospel og country og publikum får være med på reisen.

Felles gjennom hele konserten er bruken av loops, romklang og ekko, og ikke minst hans formidable evne til å gjøre alt på sin måte. Frisell får sin gitar til å fylle kirken på samme måte som et orgel kunne gjort, fra små, sarte toner til store, dissonerende akkorder.

Publikum var strålende fornøyd etter den timelange konserten og kalte kveldens artist frem for ekstranummer to ganger. Frisell kviterte med å spille "Keep Your Eyes Open" og en blues det svingte av, før han avsluttet det hele med Bacharachs "What The World Needs Now".


BILL FRISELL: Fylte Jacobskirken med vellyd i helgen. FOTO: CHRISTIAN MELSTRØM/
MELSTROMPHOTOGRAPHY.COM


Del på Facebook | Del på Bluesky

Pirate Love: Laughing Gas (7")

(15.08.06) Oslo-bandet har holdt sammen i snart fire år, men Pirate Love debuterer først nå med en god gammeldags vinylsingel. De to låtene som presenteres her viser to ganske forskjellige sider av bandet, hvor begge innehar kvaliteter.


Limp Bizkit: Chocolate Starfish And The Hot Dog Flavored Water

(26.10.00) Joda, Limp Bizkit er et band som helt klart har sine pubertale trekk. Kanskje driver de en smule gjøn med seg sjøl, når alle medlemmene i coveret takker mom and dad? Tekstmessig går det omtrent sånn: - You wanna fuck me like an animal...?! Som Eminem sier det: - Slim Shady does not give a fuck what you think. If you don´t like it, you can suck his fuckin´ cock. Personlig syns jeg det var mer stil over Frank Zappa: - And what about you, Laura? Do you want som more ´a? Right here on the floor ´a?


Bill Frisell: Ghost Town

(28.04.00) Strengevirtuosen, komponisten og bandlederen Bill Frisell er kanskje den mest originale musikant – i jazzsammenheng i alle fall - som har kommet fra det amerikanske kontinentet de siste 20 åra. Med sin solo-debut understreker han hvilken enorm kreativ kraft han er.


Bill Frisell: Good Dog, Happy Man

(22.07.99) "Good Dog, Happy Man" er nok en dokumentasjon på at gitaristen Frisell fortsatt sitter i førersetet.


Vossajazz på skinner

(27.03.99) Tom Russell kom til sine egne og de tok vel i mot han. Slik virket det i alle fall i Voss Idrettshall da konsertversjonen av hans kritikerroste CD "The Man from God Knows Where" blei sjøsatt for første gang.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.